The Lost Boy

The Lost Boy, Walking Nowhere
Mars-Records, cd/digital 2016

The Lost Boy er tilsynelatende eksakt hva navnet forteller, en fortapt ung mann som lager sin musikk i enerom. Konkrete opplysninger om The Lost Boy er sparsommelige, utover at han holder til i Italia og har operert som The Lost Boy siden 2008 er det lite å finne. The Lost Boy eksisterer i diffus tredjeperson, musikken derimot er klar og tydelig.

I årene fra 2009 til 2013 lanserte The Lost Boy fire EP’er, så ble det helt stille med hensyn til utgivelser frem til albumet «Walking Nowhere» så dagens lys for et par uker siden. «Walking Nowhere» tjener som en samling av The Lost Boys produksjon opp gjennom årene og består av en blanding tidligere utgitte og uutgitte låter. Med tolv spor og nærmere sytti minutter spilletid i folden presenterer «Walking Nowhere» mengder av ‘Music for dreams that never came true’.

After many years of endless sleepless nights, dreams that never came true and the image of the sweetest smile from the imaginary and vanishing girl, The Lost Boy decided to write and play his own visions inspired by stars, moon, rainbows and rainy nights.

De musikalske influenser er bl.a. Echo & The Bunnymen og deres diskret psykedeliske klang, Steve Severins magiske bass, og band på C som i Calla, Cranes og The Cure. Apropos The Cure, The Lost Boy tilbringer trolig en hel del tid med å stå på stranden og stirre på sjøen skal vi tolke hans visuelle uttrykk. Taus står han, for i motsetning til hos de musikalske inspirasjonskilder er det ingen vokal å høre i The Lost Boys musikk. Han skriver allikevel tekster med hjerte og smerte til samtlige låter, om disse er det å si at The Lost Boy presterer bedre musikk enn poesi.

The Lost Boy strekker seg mot det cinematiske, i minimalistiske men også gjennomarbeidede og detaljerte arrangementer. Fra lett døsige toner som i repeterende sveip går ingensteds, til i de beste stunder å være storartet instrumentalmusikk som skaper film for det indre øyet. Enkelte sekvenser, spesielt i et par av låtene som tikker mot og forbi ti minutter i lengde, savner sting og blir langdryge, de fascinerende sekvenser ved «Walking Nowhere» er dog i markant flertall.

Undersjøiske «The Ocean Dream» – dypt besnærende barokkpop for havfruer – og «The Empty Room» i kald stilistisk enkelhet, er gamle favoritter som fortsatt holder stand. Rumlende «The Darkest Night» jager gatelangs i elektroniske skritt, «She’s So Sad» er spøkelsesaktig synth og wave; en låt som skriker etter vokal for virkelig å fullbyrdes. Albumets beste sammenhengende stripe er «The Never-Ending Rain» + «Under A Skin-White Moon» + «The Morning Sun». Fra rytmiske strykere og bølger av regn via urovekkende måne til skimmer i morgendugg, fremviser disse tre spor mange av de fasetter The Lost Boy behersker.

«Walking Nowhere» er et innholdsrikt album som en ikke trenger å være hverken ensom, trist eller forlatt for å høre gode ting i, og så får vi håpe at The Lost Boy en dag vil gjenfinne sin pike, for sånn som dette – and this wind is so cold, and his smile is so lost – kan det ikke fortsette.

TRACKS

Nowhere / The Ocean Dream / The Cloud Girl / The Darkest Night / She’s So Sad / Interval / The Empty Room / The Never-Ending Rain / Under A Skin-White Moon / The Morning Sun / In The Fog / The Lost Boy

Produsert av The Lost Boy