A Café Au Lait

Blaine L. Reininger, Night Air

Blaine L. Reininger, Night Air
Another Side, lp 1984

I 1984 var Reininger fersk innflytter på kontinentet, der — bosatt i Brüssel — skulle han forbli fast og inhalere inspirasjon i mer enn femten år. “Night Air” er Blaine L. Reiningers blikk på, ambivalente hyllest til, Brüssel. Eventuelt en undring over Europa som hele. Slik bare en nyfiken fremmed, i tilfellet Reininger en amerikaner, med avstand til historien og kulturen kan betrakte.

Evig kjederøykende, i hatt og frakk, med fiolinkassen i hånd, vandrer Reininger gate opp og gate ned i en storby preget av møtet mellom modernitet og århundrelang tradisjon. Alene er han ikke, tross albumets dominerende stemning av ensomhet og melankolsk duskmørke. Reiningers trofaste kompiser fra Tuxedomoon er på plass, først og fremst gitarist Michael Belfer som er medkomponist på halvparten av materialet, dessuten gjestespiller Winston Tong og Steven Brown. Ellers er her gode størrelser som Alain Goutier, Marc Hollander og Gilles Martin i sving.

Reiningers vokal — dyp, klar og poengtert — og fiolin, levende bass, Belfers smakfulle gitarspill, samt innspill fra piano og blåseinstrumenter skaper for låter og et album hvis fundament er synth og elektronisk perkusjon et rikt, nær stort, lydbilde. Dog aldri uten å bli ‘stort’, “Night Air” føles særdeles luftig og som en produksjon / miks hvor hvert instrument vies rom hver for seg. Et resultat Reininger gir Gilles Martin i kraft av hans inntreden som mikser æren for, tatt via beskjedne 16 spor klarte ikke Reininger selv å skru lyden i den retning intensjonen var.

Blaine L. Reininger, Night Air

Første etappe av “Night Air” holder fokus på de mer momentante sporene. Vakkert og mørkt ambivalente “Birthday Song”, elegantminimale “Mystery And Confusion”, “Beak People” og dennes popschmelz snurret rundt besnærende rytmemønstre, tittelkuttets atmosfære av eksotisk mystikk, er fire strukturerte melodier som straks tar plass i hodet.

Stemningsfulle, aparte instrumentaler smyger seg inn

Gjennom de neste og mot avslutning tar “Night Air” mindre selvfølgelige avstikkere. Stemningsfulle, aparte instrumentaler smyger seg inn og Reiningers fiolin gis mer prominent posisjon enn på de innledende kuttene. Men nettopp de musikalskt mer snodige titler — “L’Entre De L’Hierophant”, “A Cafe Au Lait For Mr. Mxyzptlk”, “El Mensajero Divino” — er de som fullfører “Night Air” og gir albumet det definitive anstrøk av Europa. Gjennom disse anes tradisjonell og klassisistisk europeisk musikk, en duft av hva som var før det moderne.

Perfekt er “Night Air” ikke, ei heller bør man ty til type skritt å rope klassiker, men for den som forføres av den musikalske og visuelle idé som “Night Air” speiler; vil platen tilhøre de en — før eller senere — vender tilbake til. Fordi den i stemning og melodi bærer en aldri så liten vri som det er vanskelig å gjenfinne på særlig mange andre album. Om ikke perfekt, likefullt en aldri så liten perfekt favoritt.

Praktisk forbrukeropplysning: Les Disques Du Crepuscule (som er Another Sides moderselskap) re–lanserte “Night Air” i 1985, med annet omslag men ellers identisk. Anno 2002 ble albumet tilgjengelig på cd, som “Night Air Plus” og med et godt, om enn ikke nødvendig, knippe bonuskutt hektet på.

TRACKS

Night Air / Birthday Song / Beak People / Mystery And Confusion / Intermission / Ash And Bone / L’Entre De L’Hierophant / A Cafe Au Lait For Mr. Mxyzptlk / Miraculous Absence / El Mensajero Divino

Produsert av Blaine L. Reininger

1
SKRIV EN KOMMENTAR:

avatar
1 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
1 Comment authors
Tollef Ladehaug Recent comment authors
newest oldest most voted
Tollef Ladehaug
Tollef Ladehaug

Veldig hyggelig å lese at det er noen andre som virkelig setter pris på den plata, eller for den saks skyld kjenner til den. For min del er den absolutt en klassiker, uansett om den ikke er perfekt.