So Good Today

The Woodentops, Giant
Rough Trade, lp 1986

Rough Trade var gjennom hele 1980–tallet blant de mest aktive aktører på det britiske indiemarkedet. Mange mindre og noen større, med The Smiths i særklasse, band og artister av høy kvalitet lanserte plater via Rough Trade. Blant de mange band på Rough Trade som nesten, men bare nesten, maktet å etablere en profil også utenfor de uavhengiges rekker, var Northampton–kvintetten The Woodentops.

Rough Trade blir ofte oppfattet som en label med overvekt av bittersøte gitarband, hvilket mye skyldes The Smiths’ posisjon og de band Rough Trade huket inn i forsøk på å repetere nevnte bands suksess. Også The Woodentops’ basis var gitarer, men i motsetning til mange andre band på selskapet var de i besittelse av en større vilje til å leke med indiepop’ens rammeverk. Akustisk og elektrisk gitar, bass, trommer og rikelig med keyboards var The Woodentops’ grunnpilarer, helt sentralt stod en hyperaktiv rytmeseksjon med spenstig bass og utstrakt bruk av ymse perkusjon. Vekt på korharmonier og innspill fra trompet, trekkspill og kontrabass talte samlet opp til et lydbilde med mye varme og oppstemt groove.

«Giant» er bandets debutalbum etter fire flotte singler i årene 1984/85 — ingen av disse ble inkludert på «Giant» — , et album verdt stort smileansikt og varig vennskap. The Woodentops’ mikstur av hastig rytmikk og vemodig pop er ikke bedre representert noen andre steder enn på nettopp «Giant». To, kanskje tre, spor av noe mindre størrelse, men «Giant» er i all hovedsak utstyrt med de momentante forelskelser som ethvert stykke genuin poplykke holder.

The Woodentops, Foto: Laura Levine

Først, best, som mest på hugget i «Get It On» og «Travelling Man»; to av albumets fire, fem eksempler på The Woodentops med propellen på full rulle. Det går fort, det er like deler folk og indiepop, det er ekstremt fengende og medrivende. Tilsvarende hurtigtog er «Love Train» og «Shout», igjen to titler som klarer å balansere tempo med søt pop og akustiske virkemidler med følelse av modernitet. Det virkelig frenetiske The Woodentops, som kan høres på livealbumet «Live Hypnobeat Live» (1987), er dog ikke tilstede på «Giant». Her bryter fartsgrensen aldri popkvalitetene, det er hurtighet med kontroll og omtanke for låtene.

Dernest, best, som mest i det lune hjørnet i «Give It Time» og «Last Time»; et dempet The Woodentops som smyger og svinger i nære, varme melodier. Likeså med «Good Thing», «So Good Today» og flere med. De stille sporene sklir pent inn mellom de hurtige og skubber aldri for albumets fremdrift, de heller tydeliggjør hvilke fine poplåter The Woodentops samlet til «Giant». Fortere eller saktere, melodiene og refrengene er like sterke og de instrumentale og vokale stikkene tilsvarende rikholdige. Små saker, som den såre trompeten i «Give It Time», det vare trekkspillet i «So Good Today», og overalt disse vennlige harmoniene i refreng. The Woodentops pleier sine rolige låter med kjærlige hender og sniker inn uventede breaks og perkussive klikk som setter ører på stilk, slike mindre detaljer som ofte utgjør den store forskjellen.

The Woodentops gjorde bare et studioalbum til — «Wooden Foot Cops On The Highway» (1988), også det vel verdt å plukke opp — , og utviklet med det bandets sound i enda mer groovebasert retning. At vokalist Rolo McGinty senere involverte seg i housemusikk er ganske illustrerende for The Woodentops’ sans for livets rytmiske sider. Alle venner av britisk pop gjør stor rett i å snuse opp The Woodentops og «Giant», et band og et album som skiller seg et par centimetere fra malen og med det vinner underholdningsverdi. Knasende god pop, rett og slett, og utvilsomt blant plateåret 1986s store britiske outsidere.

TRACKS

Get It On / Good Thing / Give It Time / Love Train / Hear Me James / Love Affair With Everyday Livin’ / So Good Today / Shout / History / Travelling Man / Last Time / Everything Breaks

Produsert av Bob Sargeant