Big Thing

Duran Duran, Big Thing
EMI, cd 1988

Mot slutten av tiåret stod ikke Duran Duran – eller Duranduran, som de av presumtivt teite årsaker valgte å bokstavere seg som på dette tidspunktet – på høyden. Dels bortglemte, glatt oversette og redusert til skuldertrekk, ansett som flass fra en epoke som en gang var.

«Big Thing» ble partert og hakket i fillebiter etter alle skrivekunsters regler, en obligatorisk, skadefro slakt. Albumet har med andre ord ingen høy stjerne i bandets katalog og innvarsler Duran Durans nedtur, en nedtur som krasjet i bakken med det påfølgende «Liberty» (1990). Men er «Big Thing» virkelig så dårlig? Slettes ikke, ikke dersom man klarer å høre seg helskinnet gjennom albumets første femten minutter. For det begynner ikke direkte bra, det må være lov til å si at det begynner direkte grusomt.

De tre første kuttene viderefører alle det noe kliniske funksoundet fra «Notorious» (1986), men det uten å være i nærheten av den kvaliteten som de beste kuttene på det foregående albumet faktisk hadde. Tittelsporet er som å høre et forvokst New Kids On The Block, en bit suverent ugrasiøs, klumsete funkpop. «I Don’t Want Your Love» kan forsvare seg med et dugelig refreng, det hjelper likevel ikke stort enn så lenge arrangementet er preget av stiv, syntetisk og lite vellykket funkminimalisme. «All She Wants Is» kunne vært ett akseptabelt kutt, hadde det ikke vært for det plumpe, eh…, ‘erotiske’ refrenget. «All She Wants Is» er like lite sexy som Right Said Fred og grenser til det pinlige.

De kjappe sporene fremstår som et slit, funnet verdige plass på albumet mest av alt fordi den direkte poplåten er hva som forventes

Det eneste rendyrkede popkuttet på «Big Thing» som fungerer fullt ut er «Drug (It’s Just A State Of Mind)». Her finner Duran Duran en fin, hektisk storbyvibe som samler flere grep fra britisk såvel som amerikansk dansegulv anno 1988. Med unntak for sistnevnte spor virker Duran Duran å ha mistet evnen til å skape hektende pop. De kjappe sporene fremstår som et slit, funnet verdige plass på albumet mest av alt fordi den direkte poplåten er hva som forventes av Duran Duran. Den tvilsomme kvaliteten gjør imidlertid at disse låtene virker mot sin hensikt, de frastøter heller enn tiltrekker.

Derfor er det fra «Do You Believe In Shame?» og rekken ut det virkelige «Big Thing» kommer til overflaten. Etter den noe strevsomme innledningen følger fem spor – med to små interludes som bruer – som det er fristende å tro representerer det albumet Duran Duran virkelig ønsket – eller i det minste var i stand til – å lage. Det er et mer dempet Duran Duran, et Duran Duran som stoler på enkle virkemidler og klassiske, varige melodier uten overtydelige hooks eller jåleri. Disse sporene flyter sammen som en helhet, som et album, hvor dels akustiske gitarer og et pianobasert keyboardsound setter melodiene i fokus. «Do You Believe In Shame?», «Palomino», «Land» og «The Edge Of America» er ypperlige spor, utsøkt formet og særdeles behagelige lytt. Som stillferdig, moden pop står ikke disse titlene noe tilbake for det et smakfullt Deacon Blue gjør.

«Big Thing» inneholder langt flere gleder enn hva den beske kritikken skulle tilsi

Plusser man på Steely Dan’ske og ettermiddagsdøsige «Too Late Marlene» samt tungt groovende, instrumentale «Lake Shore Driving», viser summen at «Big Thing» inneholder langt flere gleder enn hva den beske kritikken skulle tilsi. Skuffelsen over den stusselige styrken til de konkrete popsporene virker langt på vei å overskygge manges evne til å høre det øvrige materialet på «Big Thing». Klarer man å forsone seg med at albumet ikke inneholder kvalifiserte, momentante singlehits, så er det flere fine ting å hente.

Dersom Duran Duran hadde våget å droppe de desperate forsøkene på singlehits og heller gått for et helt album konsentrert om det lavmælte, kunne «Big Thing» hatt en noe annen status i dag. Det er mer enn bare antydninger til en ambisiøs helhetstenkning på dette albumet, og det føles som et feilgrep at de ikke tok tanken helt ut.

TRACKS

Big Thing / I Don’t Want Your Love / All She Wants Is / Too Late Marlene / Drug (It’s Just A State Of Mind) / Do You Believe In Shame? / Palomino / Interlude One / Land / Flute Interlude / The Edge Of America / Lake Shore Driving / Drug (It’s Just A State Of Mind) (Daniel Abraham Mix)

Produsert av Duran Duran, Jonathan Elias og Daniel Abraham