Marillion

Marillion

Marillion

Mange var de som trodde, og kanskje også håpet, at punk og postpunk hadde tatt livet av symfonisk og progressiv rock for godt. Så feil kan en ta, for Marillion ikke bare bygget sin musikk på arven etter 70-tallets pompøse kunstrockere; de bragte den endog ut til de store masser.

Marillion ble dannet som Silmarillion, navnet er hentet fra J.R.R. Tolkiens “The Silmarillion”, i Aylesbury, Buckinghamshire, England høsten 1978.

Bandet ble grunnlagt av trommeslager Mick Pointer og bassist Doug Irvine, i 1979 forkortet de navnet til Marillion og rekrutterte Steve Rothery på gitar og Brian Jelliman på keyboards. Denne kvartetten spilte i 1979 inn den instrumentale demoen “The Web” (en tittel som senere ble navnet på Marillions offisielle fanklubb), før de senere samme år hentet inn skotske Fish (eg. navn Derek William Dick) som vokalist.

De neste årene bygget Marillion sakte men sikkert en solid tilhengerskare takket være iherdig konsertjobbing. I løpet av denne perioden ble bassist Doug Irvine erstattet av Diz Minnett i 1980, som igjen forsvant til fordel for Pete Trewavas våren 1982. Samme vår overtok irske Mark Kelly som ny keyboardist etter Jelliman.

I leseravstemningen til musikkavisen Sounds tidlig i 1983 ble Marillion kåret til årets beste nykommer

Plateselskapet EMI hadde notert seg Marillions store appell og oppslutning ute blant konsertgjengere, og skrev kontrakt med bandet sommeren 1982. Debutsingelen “Market Square Heroes” ble utgitt i oktober 1982, men skapte ingen stor furore med en 60. plass på den engelske singlelisten. Andresingelen “He Knows You Know” fra januar 1983 krabbet imidlertid til 35. plass og indikerte at Marillion var et band i ferd med å skape seg fotfeste i publikums bevissthet. I leseravstemningen til musikkavisen Sounds tidlig i 1983 ble Marillion kåret til årets beste nykommer, og våren 1983 gikk debutalbumet “Script For A Jester’s Tear” helt til 7. plass på den engelske albumlisten. Etter flere år i virksomhet presenterte Marillion seg gjennom debutalbumet som et usedvanlig ferdigutviklet band. Musikken, imaget og cover-/plakatkunsten (utført av Mark Wilkinson etter bandets eget konsept) skapte en helhetlig identitet og etterlot ingen tvil om bandets gjennomtenkte visjon.

Marillion

Marillion

I en tid da de klassiske progbandene fra 70-tallet enten lå på kunstnerisk og kommersiell sotteseng eller utviklet seg i retning av kontemporær popmusikk (Genesis og Yes), viste det seg å være plass til et band som Marillion. Få år etter punkens opprør mot pompøse og klassisk skolerte musikere i rocksammenheng, ledet Marillion an en progressiv minirevival sammen med band som Pallas og Pendragon. Noe urettferdig og lettvint ble Marillion av mange kritikere stemplet som rene Genesis-kopister. En viss sannhet var det dog i denne kritikken, ikke minst i forhold til at Fish’ stemme og ansiktsmaling førte tankene i retning av Peter Gabriel.

Høsten 1983 fikk trommeslager Mick Pointer sparken, og med det var bare gitarist Steve Rothery tilbake av bandets originalmedlemmer. Andy Ward (ex-Camel) overtok trommestikkene for en kort periode innen Ian Mosley ble ny permanent trommeslager. Mosley var en erfaren musiker med fortid fra band som bl.a. Trace, Steve Hackett Band og Curved Air. Album nummer to – “Fugazi” fra 1984 – viste et band som beveget seg mot et hardere og mer moderne lydlandskap. I ettertid betraktes platen som et av Marillions svakere album, men i sin samtid økte det – ikke minst på grunn av singlesuksessen til “Assassing” (nummer 8. i England) – bandets nedslagsfelt og fanbase. Ikke noe av Marillions fremganger i disse årene kunne imidlertid forberede bandet eller media på den suksessen de skulle oppleve med tredjealbumet.

“Misplaced Childhood” ble sommeren 1985 Marillions første – og eneste – listetopp i England

“Misplaced Childhood” (1985) er et godt, gammeldags konseptalbum som henter sin tekstmessige inspirasjon fra Fish’ egen barndom. Et sammensatt album rikt på variasjon, men likevel lett tilgjengelig. “Misplaced Childhood” ble sommeren 1985 Marillions første – og eneste – listetopp i England, ikke minst takket være de fagre og romantiske singlene “Kayleigh” og “Lavender”. Marillion erobret det meste av Europa med materialet fra “Misplaced Childhood”, men USA klarte de aldri å overbevise. “Misplaced Childhood”s 47. plass er bandets høyeste plassering i USA, med to unntak (“Kayleigh” som nummer 74. og livealbumet “Brief Encounter” fra 1986 som nummer 67.) er dette også Marillions eneste inntreden på amerikanske hitlister. “Clutching At Straws” (1987) opprettholdt delvis Marillions salgsmessige posisjon, men er et langt mørkere album enn “Misplaced Childhood” og avslørte til det fulle at personen Fish slet med private problemer.

Delvis som resultat av musikalske uoverenstemmelser og delvis som konsekvens av alkoholproblemer forlot derfor Fish bandet høsten 1988. Det var heller ingen hemmelighet at Fish følte seg ukomfortabel med rollen som tilnærmet popidol, etter bruddet med Marillion har han arbeidet som en stabil men langt mindre profilert soloartist. Fish sin sterke posisjon som tekstforfatter, vokalist og bandets ansikt utad gjorde at mange betvilte hvorvidt Marillion hadde livets rett etter hans avgang. De fire gjenværende medlemmene hadde dog ingen planer om å gi opp, allerede i november 1988 var Steve Hogart (ex-Europeans) på plass som ny vokalist.

Marillion

Marillion

Hogart ble først ansett som et noe underlig valg av ny frontfigur men beviste på “Seasons End” (1989) at han hadde en stemme som kunne fylle tomrommet etter Fish. Singelen “Hooks In You” – en AOR-rocker som sparker – gjorde nok enkelte tilhengere litt usikre på hvilken kurs bandet kom til å ta, men “Seasons End” demonstrerte at Marilion aktet å utvikle seg musikalsk innenfor bandets allerede etablerte rammer. Platen solgte akseptabelt samtidig som det musikalsk tilfredsstilte de fleste av de mest nidkjære tilhengerne. Utover 90-tallet mistet likevel Marillion grepet om det store platekjøpende publikum, og selv om album som “Brave” (1994) og “Afraid Of Sunlight” (1995) har en høy stjerne hos mange, valgte EMI å droppe bandet etter utgivelsen av livealbumet “Made Again” våren 1996.

Selv om platesalget har sunket jevnt og trutt fremstår Marillion i dag som et ekte kultband med en særdeles trofast og engasjert fanskare

Etter avskjeden med EMI har Marillion valgt å følge egen innskytelse og har langt på vei frigjort seg musikalsk og forretningsmessig. Der de kunne valgt å repetere gamle suksessformler har de vist en beundringsverdig evne til å følge instinktet og lage musikk på egne premisser uavhengig av trender eller hva mer konservative progfans kunne ønsket seg. Album som “Radiation” (1998) og “Marillion.com” (1999) henter vel så mye inspirasjon fra The Beatles, Radiohead og tradisjonell pop/rock som fra den sekteriske progrocksjangeren. Selv om platesalget har sunket jevnt og trutt fremstår Marillion i dag som et ekte kultband med en særdeles trofast og engasjert fanskare. Bandets offisielle hjemmeside står som eksempel til etterfølgelse for mange andre band hva gjelder kontakt og interaktivitet mellom band og fans. I forbindelse med albumet “Anoraknophobia” (2001) vakte Marillion oppsikt i musikkbransjen gjennom å invitere fansen til å kjøpe albumet før det ble laget. På den måten skaffet de til veie kapital for å skrive og spille inn “Anoraknophobia”, innspillingen av “Marbles” (2004) ble finansiert ved hjelp av samme metode.

Marillions dager som superstjerner er for lengst talte – og kommer neppe noen gang tilbake – , men de beviser at det med kreativitet, vilje og egenrådighet er mulig også for “gamle” band å skape en nisje i dagens platemarked. Medlemmenes vedvarende høye aktivitetsnivå gjenspeiles også i sideprosjekter som bl.a. Arena, Transatlantic og Steve Hogarts The H Group (eller bare “h”, om man vil).

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments