Hourglass
Dave Gahan, Hourglass
Mute, cd 2007
Der Dave Gahans solodebut, «Paper Monsters» (2003), var viklet inn i gitarer i et utvilsomt forsøk på å unnslippe for klare paralleller til Depeche Mode; er Gahan i år tilbake med ti elektroniske kutt mer i moderbandets ånd. Så tydelige er fellestrekkene, at «Hourglass» er det nærmeste man i år vil komme et DM-album uten at dette er gjort av bandet selv.
Neppe særlig oppsiktsvekkende utfall, enn så lenge «Hourglass» er tilvirket i samarbeid med to av DMs backingmusikere. ‘Written, performed and produced by Dave Gahan, Christian Eigner, Andrew Phillpott’ erklæres det, noe som – selv om det hele er utgitt i Gahans navn – forteller at «Hourglass» er vel så mye en trio i samspill som et rent soloalbum. At de alle tre avbildes sammen i omslaget, understreker Gahans vilje til å gi sine medarbeidere full kreditt.
Sveipende synthscapes og sakte oppbygging av struktur og melodi«Hourglass» er ikke så mye til popalbum, i det minste ikke i tradisjonell forstand. Til det dveler de fleste kuttene for dypt og lenge, svøpt i sveipende synthscapes og sakte oppbygging av struktur og melodi. Unntak som går mer direkte til verks er her selvsagt – «Kingdom» og «Use You» som aller mest markante – , men hovedinntrykket av «Hourglass» blir et album som mer vektlegger detaljer og arrangementer enn det momentante angrep.
Ofte er en slik vinkel identisk med kamuflasje for manglende melodikvalitet, og det er ikke til å komme helt fra at «Hourglass» dekker til en viss manko på virkelig sterke låter gjennom å benytte seg av nettopp slike virkemidler. Fine enkeltskudd som «Saw Something», «Kingdom», «Endless» og «A Little Lie» endrer ikke det poeng at Gahan fortsatt har en bit å gå før han kan matche Gores evner som låtsmed.
Tekstene er hva som i aller mest påfallende grad viser dét, særlig når Gahan så og si utelukkende velger å skrive rundt de samme tema som DM. Det vil si tvil, tro, tap, gud og en verden i evig moll. Gore er forferdelig flink med ord og bilder som fester seg; Gahans forsøk blir til sammenligning fattige, repeterende og uten verken blod eller torner. Det virker ganske enkelt som om Gahan ikke har så veldig mye å si, noe som er synd fordi det gir hans eminente vokal altfor lite å jobbe med. Fortvilelse og inderlighet lyder bare hult når ordene ikke formidler annet enn bleke, tomme fakter blottet for kraft.
Dette, tafatte tekster og litt for mange kutt uten virkelig brodd, lagt til side; «Hourglass» lyder lekkert og er helt klart en god opplevelse for alle som verdsetter DM. Den følger en musikalsk sti ikke så langt til side for «Playing The Angel» (2005), og gir bevis for at soloartisten Gahan nå musikalsk våger å være seg selv og gjøre musikk han ganske sikkert vet vil bli vurdert direkte mot DMs plater. Kan han i fremtiden kvesse pennen litt skarpere samt finne sitt eget tekstunivers, vil hans neste album kanskje fremstå som noe enda bedre enn bare hyggelig holdeplass i påvente av nye utspill fra DM.
TRACKS
Saw Something / Kingdom / Deeper And Deeper / 21 Days / Miracles / Use You / Insoluble / Endless / A Little Lie / Down
Produsert av Dave Gahan, Christian Eigner og Andrew Phillpott
