The Sinner in Me

Depeche Mode, Playing The Angel

Depeche Mode, Playing The Angel
Mute, cd 2005

Depeche Mode har etterhvert funnet en stabil syklus hvor det tikker fire år mellom hvert studioalbum. En såvidt makelig utgivelsesfrekvens skaper høye forventninger samt en tendens til noe ukritiske ører blant bandets mange tilhengere når ny tittel endelig foreligger. Gleden over nytt materiale virker for enkelte å skygge noe for dets eventuelle svakheter.

Før noen kvekker til og tror at dette er innledningen til slakt: Med “Playing The Angel” har Depeche Mode gjort et solid album – mange hakk kvassere enn “Exciter” (2001) – som setter seg pent til rette i bandets katalog. Det hadde likevel, med tanke på den relativt lange perioden mellom hvert album, vært lov å håpe på enda bedre. Nå bedriver trioen andre aktiviteter på hver sine kanter mellom nytt fra Depeche Mode, men deres talenter og erfaringer er i spann så massive at det er lov å stille strenge krav til kvalitet.

Nå beveger vi oss muligens over i feltet for smak og behag, for personlig er det slik at førstesingelen “Precious” la listen et trinn høyere enn hva albumets øvrige titler makter å strekke seg mot. Ved utgivelse konkluderte jeg med at “Precious” ikke sogner blant Depeche Modes aller ypperste singler; noen måneder eldre og klokere justeres den konklusjonen til at “Precious” såvisst fortjener plass blant deres aller fineste. Den har all den mørke og samstundes søte popeleganse som få, om noen, gjøre bedre enn et Depeche Mode i toppslag. “Playing The Angel” som helhet er langt strengere, mindre umiddelbart og preget av seigere spor og det noe grovkornede lydbildet som har fulgt Depeche Mode siden 1993.

Ikke særlig mange andre band kan tillate seg en så teit linje uten å vekke høylydt fnising, men Depeche Mode er Depeche Mode

Eller ‘Pain and suffering in various tempos’, som omslaget forkynner. Ikke særlig mange andre band kan tillate seg en så teit linje uten å vekke høylydt fnising, men Depeche Mode er Depeche Mode og det gir en forsåvidt grei beskrivelse av hvilket stemningsleie “Playing The Angel” befinner seg i. Innledningsvis finner vi det smått larmende Depeche Mode, fire kutt som i varierende grad demonstrerer bandets elektro strukterert som rock i like stort monn som synth eller pop. “A Pain That I’m Used To” er albumets “I Feel You” eller “Barrel Of A Gun”, dog svakere enn begge nevnte og ærlig talt intet godt valg som single nummer to. Da er “John The Revelator” og dens stampende lettindustri møter gospel langt heftigere; blant platens soleklare høydepunkter. “Suffer Well” er et av Gahans tre bidrag, en ganske rett frem sak som fungerer greit men ikke tar helt av. Deretter “The Sinner In Me”, dels dempet, dels skurrende mørk, og dessverre også dels kjedelig.

Etter – eller kanskje med – “Precious” vender “Playing The Angel” et musikalsk mykere kinn til. “Macro”, “I Want It All”, “Nothing’s Impossible”, “Introspectre” og “Damaged People” er alle forholdsvis ydmyke og lavmælte i fremtreden. Med unntak for den instrumentale snutten “Introspectre”, byr alle disse på stil og melodi av over moderat styrke. Gahans innspill – “I Want It All” og “Nothing’s Impossible” – er ikke Gores komposisjoner underlegne, heller tvert om og især er “Nothing’s Impossible” dvelende fin. Selv om denne dempede kvintetten mangler litt på å heves helt til himmels, utgjør de albumets beste og mest helhetlige parti.

“Lilian” tripper opp tempo noe, smart synthpop og fengende melankoli som er et langt bedre singlevalg enn “A Pain That I’m Used To”. Med “Lilian” lukkes for øvrig “Playing The Angel” for min del, for “The Darkest Star” er en til Depeche Mode å være forbløffende traurig og småpompøs ballade. En tvilsom exit som ikke bidrar til annet enn å understreke det noe blandede inntrykket “Playing The Angel” gir.

Venner av Depeche Mode blir neppe skuffet over “Playing The Angel”, til det har albumet tross en viss mangel på direkte vinnere for mange gode øyeblikk. Her er fem-seks kutt som holder høy klasse, tre-fire som er godkjente, og tre-fire som er under pari. En akseptabel fasit og alt i alt ingen dårlig fangst for tålmodige tilhengere. Gahan, Gore og Fletcher er tro mot eget uttrykk uten å henfalle til fortid, og evner fortsatt å balansere Depeche Mode mellom røtter og samtid.

TRACKS

A Pain That I’m Used To / John The Revelator / Suffer Well / The Sinner In Me / Precious / Macro / I Want It All / Nothing’s Impossible / Introspectre / Damaged People / Lilian / The Darkest Star

Produsert av Ben Hillier

SKRIV EN KOMMENTAR:

avatar