Just Like Candy

The Jesus And Mary Chain, Psychocandy

The Jesus And Mary Chain, Psychocandy
Blanco Y Negro / WEA, lp 1985

Da The Jesus And Mary Chain surfet inn på en bølge av feedback og amfetamin våren 1985, vakte de stor oppsikt i indiekretser. JAMC var syre og punk smeltet sammen til noe som lød nytt og ikke så rent lite opphissende i en periode av 80–tallet da postpunkens generasjon begynte å gå på tomgang og det fortsatt var et år eller to til nye spirer.

Rykter bølget bane for JAMC i god tid innen debutalbumet. Dopromantikk og kaotiske konserter på tyve minutter med tilhørende opptøyer fra et publikum som følte seg svindlet og snytt, bragte JAMC status som redningsplanke for rock som noe truende og farlig.

Redningsplanke for rock som noe truende og farlig

For et England — JAMC og brødrene Reid er dog opprinnelig fra Skottland, men opererte fra London — som inntil da (og vel egentlig heller ikke siden) ikke var videre selvforsynt med fremgangsrike band i skjæringspunktet protopunk–psych–garasje, var JAMC utvilsomt noe nytt. Vel var punk og dens slektninger støyete og oppstarnasige, men JAMC bragte inn elementer fra New Yorks huløyede og skyggefulle rockutskudd som ellers var lite hørbare på den britiske scene. JAMC apet dog ikke etter konkrete forbilder, men koblet den massive veggen av overstyrte gitarer med britisk indie og pur pop.

Psychocandy

«Psychocandy» er, foruten å være en klar referanse til dop, blant tidenes mest beskrivende albumtitler. Store doser psykotisk støy møter bittersøte, nesten naivt enkle, popdrops. Som oftest variabelt balansert mellom hverandre i ett og samme kutt. Noen ganger vinner melodi og demper de intense gitarene, andre ganger må låten filtreres gjennom tykke murer fuzz. De fleste av albumets femten skudd varer mellom to og tre minutter, den tilmålte lengde for all konsis pop og rock som skygger solo, mellomspill og tilsvarende vedheng. Rakt på sak, rett fram og brå exit. Jim Reids vage, enstonige og arrogant likegyldige vokal spiller på et helt annet lyd– og energinivå enn bandet, et moment som bryter musikkens hissighet og samler den melodi som gitarene gjerne kverner til noe nær det uhørbare.

Hvit monoton støy som slår sønder alle overflatedetaljer

Mange vil muligens holde en knapp på de biter av albumet hvor JAMC modererer skurr og heller lar låtene tre tydeligere frem. «Just Like Honey», «Sowing Seeds», «Cut Dead» og «Some Candy Talking» (utgitt som single sommer 1986 og ikke inkludert på førsteutgaven av albumet) er eksempler på det mer låtfokuserte JAMC, en side ved JAMC som kom langt tydeligere frem på «Darklands» (1987) enn på «Psychocandy». Nevnte spors kvaliteter til tross, det var ikke disse som gjorde at JAMC fascinerte i 1985. Hva som fascinerte var titler som «The Living End», «Taste The Floor», «In A Hole», «Never Understand» og flere med. Hvit monoton støy som slår sønder alle overflatedetaljer men likefullt rager som forbausende konkret og medrivende rock. De er, som «Psychocandy» på sitt beste er, vitnemål om hvor kraftfulle og effektive de helt enkle grep kan være. JAMC anno 1985 er det diametrale av hva en virtuos musiker vil vektlegge, hvilket plasserer «Psychocandy» blant de album som er en lidelse å høre for den som tilber det teknisk finslepne.

Psychocandy

Noen få år senere skurret en rekke britiske band i kjølvannet etter JAMC — noen som harmonisk fuzzflytende skotittere, andre som tyngre, dypt psykedeliainfluerte sopptyggere.

The Jesus And Mary Chain single–handedly saved rock in Britain

… hevdet Vox Magazine i 1990. Britenes berømmelige talent for understatements fornekter seg alltid i deres musikkpresse, og Vox’ påstand er selvsagt sludder. Særlig tvil rundt albumets påvirkningskraft og sentrale posisjon for kommende indieband skal det like fullt ikke herske. «Psychocandy» er skilleveggen mellom to generasjoner, det endelige farvel til postpunk og fundament for nye subsjangere.

Mange år og utallige band senere, lar albumets opprinnelige sjokkeffekt seg fortsatt høre. Nå ikke som noe nytt, men som et bindeledd mellom 60–tallets pionerer og nåtidsnavn som f.eks. Black Rebel Motorcycle Club. Samstundes som «Psychocandy» har et uttrykk som binder fortid og nåtid, er det påfallende hvor ’80s’ albumet lyder. Det er ingen tvil om albumets årgang, ingen vil finne på å tro at «Psychocandy» ble skapt i ’74 eller ’94. Hva det innebærer, er at JAMC på debuten klarte å forene fortid, samtid og fremtid i et og samme løft. Akkurat dét, er det ikke så altfor mange band og album som klarer.

TRACKS

Just Like Honey / The Living End / Taste The Floor / The Hardest Walk / Cut Dead / In A Hole / Taste Of Cindy / Some Candy Talking / Never Understand / Inside Me / Sowing Seeds / My Little Underground / You Trip Me Up / Something’s Wrong / It’s So Hard

Produsert av The Jesus And Mary Chain

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments