Rocket USA

Suicide, ST

Suicide, (ST), Red Star, lp 1977
Omtale basert på reissue, Blast First / Mute, 2cd 1998

Suicide kan betraktes som den første synthduo så vel som et elektronisk skrudd The Stooges. Duoens musikk deler dessuten like mange fellestrekk med den skyggefulle dronerocken som skulle oppstå flere år senere enn med synthpop og protopunk alene. Suicides primitive, lavfrekvente, uttrykk vekker i det hele tatt en rekke assosiasjoner til samtidige så vel som kommende attraksjoner, et moment som på ingen måte forringer opplevelsen av Suicide som en høyst særegen duo.

Alan Vega og Martin Rev ble til Suicide i New York tilbake i 1971, deres platedebut kom likevel først med “Suicide” i 1977. På dette tidspunkt var Suicide sentrale brikker i utviklingen av byens No Wave scene, en samling bohemske utskudd som blandet kunst, kaos, støy og spøk til et alternativt sidespor for den mer tradisjonelle punkscenen. Her befant forfedrene til senere størrelser som Sonic Youth og Swans seg, musikere og artister som snudde publikums forventninger på hodet og som hadde lite annet enn forakt til overs for tradisjonell rock.

Musikk som oppleves som både industriell og sensuell i et og samme sekund

Suicides debutalbum er en i denne sammenheng moderat utfordring for uforberedte ører, “Suicide” som album er verken særs støyende eller spesielt vrang. Derimot byr det under sin monotone overflate på melodi og mer enn bare antydninger til latent pop, musikk som oppleves som både industriell og sensuell i et og samme sekund. Rev legger skurrende synths og bølgende farfisa over trommemaskinens spede tikking som grunnlag for Vegas hviskende, snakkende, hulkende vokal. Vega skjuler en Elvis i sin stemme, en hikstende crooner som har sjel og gir Suicides lydbilde et uventet tilsnitt.

Det opprinnelige albumet er syv spor og drøye halvtimen langt, seks titler av kort til normal varighet samt den godt og vel ti minutter lange “Frankie Teardrop”. Nevnte tittel blir av mange holdt som Suicides største øyeblikk, en urovekkende, lavmælt intens, fortelling om fabrikkarbeider Frankie. Mer umiddelbare smaksprøver på Suicide vil likevel “Ghost Rider” og “Rocket USA” være, begge med en klar gjenlyd av The Stooges, dog altså i en strippet, elektronisk, lyddrakt. At Suicide på tross av sitt tilholdssted i utkanten av rock og punk opprettholder tråder til fortiden, høres ikke bare gjennom The Stooges; “Johnny” er regelrett rockabilly som kler Vegas stemme svært godt. “Cheree” og bonuskuttet “Keep Your Dreams” viser duoens myke variasjoner over deres strengt avgrensede format, to søtere titler og det nærmeste “Suicide” kommer, om enn særdeles uferdig, synthpop.

Som eksponenter for tidlig elektronisk pop og rock, er de imidlertid interessante

Suicide er for all tid dømt til å forbli et kultband – hvilket betyr at noe av det mest kredhevende du kan gjøre er å ikle deg en t-skjorte med Suicides logo – , duoens elementer av pop er trolig altfor vage til at sjansene for at større mengder skal gjenoppdage dem er overhengende store. Som eksponenter for tidlig elektronisk pop og rock, er de imidlertid interessante for alle innehavere av stabler på stabler med elektronisk musikk og alternativ rock. Både “Suicide” og det påfølgende “Alan Vega – Martin Rev: Suicide” (1980) er derfor verdt en test neste gang du søker etter nye impulser i rockens arkiver.

Denne nyutgivelsen inkluderer en cd som samler to ulike liveopptak, hvorav de seks første kuttene er hentet fra CBGB’s i New York 1977 og er tidligere uutgitte. Disse seks sporene bidrar til å utfylle bildet av Suicide, for i liveformat fremstår de langt mer aggressive enn i studio og gjør elektropunk på høyt turtall.

Kvelden endte med at rasende tilskuere gikk berserk og raserte konsertlokalet

“23 Minutes Over Brussels” ble opprinnelig utgitt som såkalt offisiell bootleg i 1978, et kassettopptak med råtten lyd fra Belgia under en supportjobb for Elvis Costello. Suicide fremfører materiale fra debutalbumet og splitter publikum i to, hvor ene halvpart lar seg fascinere og andre halvpart reagerer med konstant buing. En potensielt voldelig konfrontasjon mellom band og tilskuere kan høres gjennom hele opptaket, til sist stikker mengden av med Vegas mikrofon og setter resolutt stopp for konserten. Det hører med til historien at Costello ble så provosert av hvordan publikum behandlet Suicide, at han avspiste dem med tredve hastige minutter og forsvant av scenen uten étt ord. Kvelden endte med at rasende tilskuere gikk berserk og raserte konsertlokalet.

Dette nevnt dels for å illustrere en periode da rock fortsatt var farlig, truende og evnet å provosere; men først og fremst fordi det sier noe om hvilke reaksjoner Suicides musikk ble møtt med av mange i samtiden. De kan trolig fortsatt oppfattes som provoserende i all deres amatømessige lyd og fremferd, men var så definitivt noe ganske annet og ikke så rent få år forut for sin tid.

TRACKS

CD1: Ghost Rider / Rocket USA / Cheree / Johnny / Girl / Frankie Teardrop / Che + BONUS: Cheree (remix) / I Remember / Keep Your Dreams

CD2: Mr. Ray (live) / Las Vegas Man (live) / 96 Tears (live) / Keep Your Dreams (live) / I Remember (live) / Harlem (live) / 23 Minutes Over Brussels (live)

Produsert av Craig Leon og Marty Thau

SKRIV EN KOMMENTAR:

1 Comment on "Rocket USA"

avatar
Sort by:   newest | oldest | most voted
indiestadt
indiestadt

Alan Vega sovnet inn i går, den 16. juli, 78 år gammel. Ride on.

wpDiscuz