Black & White 050505

Simple Minds, Black & White 050505
Sanctuary, cd 2005

Det var en gang for hundre år siden eller deromkring, nærmere bestemt det tidlige 80-tall, at Simple Minds grep en ung sjel. Da var Simple Minds det vibrerende vitale og navn som Queen, Black Sabbath og Genesis å anse som urgamle oldinger fra en fjern, pre-historisk tid. Nevnte band hadde da en fartstid på drøye ti til femten år, noe som sannelig fikk holde.

Simple Minds har bestått i syvogtyve år nå, og hvordan en tolvåring av i dag vil oppfatte det kan sikkert de fleste tenke seg til. I likhet med det tidlige 80-tallets Queen og Genesis, er det nå mange album siden Simple Minds nådde sitt kreative klimaks og sakte men sikkert gikk i retur. Hvorfor band likevel fortsetter år etter år, er en kombinasjon av gåte og lett å forstå. For Kerr og Burchill – Simple Minds’ sentralnervesystem gjennom alle år – er bandet jobben og livet, et navn å leve på som sikrer muligheter for nye forsøk og samtidig er en trygg inntektskilde.

Kerr og Burchill aner trolig at de aldri vil være i stand til å tangere de kunstneriske eller kommersielle høyder som ligger tyve til femogtyve år tilbake i tid, men de strekker seg. Simple Minds prøver, og med «Néapolis» (1998) og «Cry» (2002) prøvde de med stort hell å bringe inn friske takter etter de noe konforme «Real Life» (1991) og «Good News From The Next World» (1995). Derfor lever håpet om at Simple Minds fortsatt er i stand til å gjøre gode album, album som er verdt rom i kraft av musikken alene og ikke bare fordi det er album skapt av favoritter fra fortid.

«Black & White 050505» minner mye om «Cry», et justert Simple Minds som tar hensyn til tidens gang og tilpasser lydbildet etter trygge regler. Pent balansert mellom diskrete rytmiske stikk hentet fra nåtid, det klassiske Simple Minds og tradisjonell poprock, finner «Black & White 050505» plass som relativt tidløs musikk. Låtmaterialet på «Black & White 050505» er dog langt mindre umiddelbart enn ved tilfellet «Cry». Der forrige album kunne vise til en betydelig samling spor som satt ved første møte, er det bare tre kutt på «Black & White 050505» som står tilbake etter første, andre og tredje date.

«Stay Visible» er en flott port, den er det store Simple Minds på fjelltopp med vind i håret og armene opp mot himmel. Den store lydkaskaden som flommer og buldrer, med større hjerte enn eleganse og vel verdt å hate for den som forakter bandet. «Home» er første single fra «Black & White 050505», og det ikke uten grunn. En smått stilig poprocker med minneverdig riff og fin tekst, «Home» har antydninger i retning av det instante glefs som «Black & White 050505» ellers savner. Dersom en single nummer to er aktuell, skal «Kiss The Ground» være det åpenbare valg. «Kiss The Ground» er smul pop som puster klasse og har full kontroll.

Deretter blir det blekt, svært blekt. Et vingeklippet Simple Minds ribbet for de aller fleste av de særtrekk som en gang gjorde bandet stort. Defensive komposisjoner rammet inn av konservative toner og arrangementer, selv Kerrs vokal virker å være ufokusert og uten kraft. Først etter et nærmere tosifret antall runder gjennom albumet avdekkes en hørbar helhet, først da kommer kutt som «Stranger», «Underneath The Ice», «The Jeweller Part 2» og «A Life Shot In Black & White» smygende og hekter seg i minnet. Da blir «Black & White 050505» et behagelig og sympatisk hele, et album som vokser over tid og evner å gi gamle venner gode gleder.

Problemet for Simple Minds og «Black & White 050505» er selvsagt at ingen andre enn de allerede hengivne er villige til å investere den tid og energi det tar før albumet finner sånn noenlunde form. «Black & White 050505» har ikke det som skal til for å vekke ny interesse for Simple Minds, noe en #37 plass i første uke på den engelske albumlisten forteller alt om. Nå er den plasseringen dog et skritt opp fra forrige gang – Eagle Records presterte så dårlig promotion for «Cry» at det knapt entret albumlisten – , men skyldes ganske sikkert ene og alene den skare som har kjent bandet gjennom mange år.

«Black & White 050505» kan ikke kritiseres for å være et dårlig album, til det innehar det altfor mye veldreid rutine og voksne kvaliteter. Derimot bør det kunne kritiseres for en tilnærmet total mangel på tenner og gnist. Muligens ér det der, i en moden og sedat voksenpoptilværelse, Simple Minds av i dag ønsker å oppholde seg, men da kan de heller ikke forvente å motta mer enn betinget anerkjennelse.

Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg noen, med mulig unntak for enkelte med Audi i garasjen og hvit skjorte og slips som arbeidsantrekk, gå bananas over «Black & White 050505». Sine latente kvaliteter til tross, dette er Simple Minds’ muligens svakeste album post-Virgin.

TRACKS

Stay Visible / Home / Stranger / Different World (Taormina Me) / Underneath The Ice / The Jeweller Part 2 / A Life Shot In Black & White / Kiss The Ground / Dolphins

Produsert av Jez Coad og Simple Minds