Because of Toledo

The Blue Nile, High
Sanctuary / Epstein, cd 2004

The Blue Nile lever et stille liv fjernt fra ambisiøse popdrømmer og store, flombelyste arenaer. Så diskrete er de at det kan være vanskelig til enhver tid å vite om de fortsatt eksisterer eller ikke. Derfor kom det som en liten overraskelse da nytt studioalbum ble annonsert på sensommeren, rundt åtte år etter forrige livstegn.

Det vil si — for egen del passerte «Peace At Last» (1996) forbi på en fjern sidevei i sin tid, hvilket innebærer at «High» er det første nye albumet av The Blue Nile mellom mine hender og ører siden «Hats» tilbake i 1989.

Det er femten år, det. Femten år med, for de aller fleste, mengder av musikk, vekst, utvikling og — i det minste på enkelte punkter — justerte oppfatninger om verden og virkeligheten. For The Blue Nile derimot, har tiden tilsynelatende stått bom stille. «High» etterlater inntrykk av et band som befinner seg i en kokong der tid og rom har opphørt å eksistere, «High» viser et band som grovt sett ikke har forflyttet seg en millimeter siden debuten med «A Walk Across The Rooftops» i 1984.

The Blue Niles produksjon er så liten at denne mangelen på utvikling ikke nødvendigvis innebærer et stort problem, spørsmålet er vel heller hvor interessant eller relevant trioen føles i dag. Mye av magien ved deres to første album befant seg i det stille, skjøre lydbildet og de spinkle arrangementene, og kanskje ikke minst fordi disse albumene kom i en periode som for stor del var preget av det motsatte — 48 spor og mest mulig lyd.

Det vare piano– og keyboardpregede lydbildet, de nakne arrangementene, den forsiktige rytmen, de pene stemningene, de antydende melodiene, Paul Buchanans begrensede vokale ferdigheter — alt dette er fortsatt The Blue Niles kjerne. Men magien, nerven, skjønnheten føles ikke like sterk og levende i det materialet som befinner seg på dette albumet. Hvorvidt låtmaterialet er svakere og stemningene vagere er jeg noe usikker på, jeg tror mer det forholder seg slik at «High» ikke bringer noe nytt, ikke har et eneste overraskelsesmoment. På samme sett som den høyst unike trioen Morphine maktet å forføre gjennom sine første album før formelen gradvis sluttet å fange; føles det som om The Blue Nile med «High» har strukket sitt format til det punktet hvor det familiære har overtatt for det fengslende.

Negativiteten til tross: «High» er for all del et fint album og en beroligende venn på kjølige høstkvelder for alle som vet å sette pris på The Blue Nile; et virkelig besnærende album av hypnotisk karakter er det dog ikke. Låtmaterialet er svært jevnt, en behagelig flyt gjennom ni spor som inviterer til helhetlig lytt mer enn hyppig programmering av enkeltspor. Potensielle skaphits som «Tinseltown In The Rain» eller «Stay» finnes derfor ikke her, men «Soul Boy», «She Saw The World», «Broken Loves», «Stay Close» og tittelsporet er alle fine førstelytt.

«High» vil i kraft av sitt varme vesen og sympatiske sinn få en rekke runder i månedene som kommer — og vil med det kanskje vokse høyere — , men er foreløpig ingen reell utfordrer til mesterverkene «A Walk Across The Rooftops» og «Hats».

TRACKS

The Days Of Our Lives / I Would Never / Broken Loves / Because Of Toledo / She Saw The World / High / Soul Boy / Everybody Else / Stay Close

Produsert av The Blue Nile