Someone, Somewhere

Simple Minds, New Gold Dream (81-82-83-84)

Simple Minds, New Gold Dream (81-82-83-84)
Virgin, lp 1982

Det kan gjerne innledes med konklusjonen: “New Gold Dream (81-82-83-84)” er trolig Simple Minds’ beste album. Ikke fordi det utelukker ethvert annet av deres album som kandidat til den tittelen, for gode og helhetlige album laget Simple Minds både før og etter dette albumet, men fordi i motsetning til de tidligere og de etterfølgende albumene besitter “New Gold Dream (81-82-83-84)” en tidløs følelse og stemning i alle ledd.

Albumene i forkant av “New Gold Dream (81-82-83-84)” var preget av en konstant utvikling, utprøving av nye metoder og en vilje til eksperimentering som uavhengig av kvalitet fremstår veldig preget av tiden de ble laget i. Fra og med det påfølgende albumet – “Sparkle In The Rain” (1984) – utviklet bandet seg i retning av et bombastisk, delvis overprodusert lydbilde som på godt så vel som vondt er sterkt preget av 80-tallets produksjonsidealer,

“New Gold Dream (81-82-83-84)” fremstår på sin side som en tidløs oase mellom Simple Minds’ epoke som post-punkere og det grandiose lydbildet som skulle komme til å prege mange av deres senere album på 80-tallet. Dette er lyden av Simple Minds før de for en stakket stund ble et av 80-tallets aller største navn – og lot det faktum overstyre sans og samling – , og samtidig står i full blomst som et modent band i besittelse av uomtvistelig kommersiell appell.

Popkvaliteter som allerede ved første møte fester seg til sinnet

Albumet er imøtekommende, mykt, og med mengder av varme; en kombinasjon av plettfri produksjon og et uhyre sterkt og jevnt låtmateriale. “Someone Somewhere In Summertime”, “Glittering Prize”, “Promised You A Miracle” samt tittelkuttet innehar alle popkvaliteter som allerede ved første møte fester seg til sinnet. De er imidlertid ikke innbyrdes blåkopier, dog føles det som “Glittering Prize” og “Promised You A Miracle” er tvillingkutt. De er begge dramatiske, dansbare og klart refrengorienterte låter (og nok også de av albumets spor som i størst grad peker frem mot “Sparkle In The Rain”) ikledd stor men likefullt åpen, luftig lyd som skaper en følelse av popmusikk larger than life. “Someone Somewhere In Summertime” er derimot mer forsiktig, nesten mystisk, der den smyger seg rundt og skaper assosiasjoner til hete, vibrerende sommerkvelder.

Tittelsporet er tung og drivende i kryssningspunktet synthrock og klubbmusikk med et nær euforisk hektende keyboardtema. Verdt å registrere i forbindelse med tittelsporet er at italienske Usura i 1993 gjorde en i utgangspunktet ganske billig instrumentalversjon av låten i sjangerlandet techno/dance (da med tittelen “Open Your Mind”). At den ble en markant hit og faktisk fortsatt fremstår som ganske så hissende, forteller mer om originalsporets kraft enn om Usuras eventuelle kvaliteter.

Ingen grunn til å glemme bort rytmiske “Catherine Wheel And Colours Fly” med sine små, diskrete influenser av funk

På bakrommet, bak albumets åpenbare klassiske kutt, lurer det resterende av albumet; roligere, en anelse mer ‘kunstnerisk’ og nok ikke fullt så umiddelbart. Desto større muligheter har den delen av albumet til å vokse ved gjentatte lytterunder. “Hunter And The Hunted” er sval og smådøsig, veldig behagelig og med et svakt fusionpreg i keyboardspillet (noe som er en åpenbar kobling da Herbie Hancock her bidrar). “The Big Sleep” representerer den store, pompøse og vakre balladen med sitt nesten overjordiske preg. Det er heller ingen grunn til å glemme bort rytmiske “Catherine Wheel And Colours Fly” med sine små, diskrete influenser av funk, eller ikke minst det langstrakte avslutningssporet “King Is White and In The Crow” som sakte bygger seg opp fra et gjennomgående lavmælt tema og til korte, intense utbrudd.

Foruten Michael MacNeils utsøkte keyboards – for dette er et album preget av keyboards – og Derek Forbes gyngende bass, står Jim Kerrs kraftfulle røst som den samlende, identitetsskapende tråden. Kerrs stemme har alltid vært flott, men aldri har den vært mer uanstrengt, kontrollert og større enn på “New Gold Dream (81-82-83-84)”. Den gir et ekko som nesten alene kan fylle et helt lydbilde.

De virkelig gode, klassiske albumene som står seg over tid har alltid en voksefaktor og en tilsynelatende evig evne til å virke duggfriske. “New Gold Dream (81-82-83-84)” er så uten tvil et slikt album, helt der oppe sammen med klassikere av David Bowie, The Doors, Kraftwerk, Led Zeppelin og en rekke andre artister som ofte rangeres som viktigere og ‘bedre’ enn Simple Minds.

TRACKS

Someone Somewhere In Summertime / Colours Fly And Catherine Wheel / Promised You A Miracle / Big Sleep / Somebody Up There Likes You / New Gold Dream (81-82-83-84) / Glittering Prize / Hunter And The Hunted / King Is White And In The Crowd

Produsert av Peter Walsh

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments