Fragile Tension

Depeche Mode, Sounds Of The Universe

Depeche Mode, Sounds Of The Universe
Mute, cd 2009

Har de moderne menn gått hen og redusert seg selv til kun modne menn? Med “Sounds Of The Universe” sirkulert rundt og rundt i bane den siste uke, blir det et betimelig spørsmål. Aldri før har Depeche Mode fremstått så sikre, komfortable og konsistente over et helt album som de gjør med “Sounds Of The Universe”. Samtidig har de aldri før, dette inkludert det noe mindre engasjerende “Exciter” (2001), prestert å vekke færre følelser enn hva de denne gang gjør.

Den soniske side av “Sounds Of The Universe” gir lite, om noe overhodet, å beklages over. “Sounds Of The Universe” er fra de innledende krautspacebiip’ene til “Corrupt” konkluderer en total maktdemonstrasjon av erfaren studioperfeksjonisme. Sound er noe Depeche Mode kan, balanse mellom nåtid og egen fortid er det få som behersker bedre enn Gahan / Gore / Fletcher. Her er sinnrike detaljer skutt frem av en analog maskinpark hvis sting og støt er frydfull der denne tvinnes rundt Gores helt særegne oppfattelse av blå gitartoner og en Gahan som synger bedre for hvert år og album som går.

Depeche Mode er fortsatt rasende dyktige når det kommer til lyd og stil, og stiller mangt av yngre krefter som våger seg til start i tilsvarende territorier grundig til veggs. La det ikke herske særlig til tvil om den siden av saken.

Absolutt ingen spor som stikker seg frem som konkrete høydepunkter

Et album lever eller leverer imidlertid ikke av bare lyd alene, uten et solid sett låter vil det fort gå inn i den tykke glemmeboken. “Sounds Of The Universe” fremstår, dessverre, i stor fare for å innlemmes blant støvsamlerne. Ikke fordi de tretten er gjennomgående semre, men fordi de tretten er gjennomgående på det helt jevne. Her er, på et album hvis tempo og tone er forholdsvis nedpå, absolutt ingen spor som stikker seg frem som konkrete høydepunkter. Småfine titler finnes det flust av, “In Chains”, “Fragile Tension”, “Peace”, “Perfect” og “Corrupt” eksempelvis, men ingen spor av gnist som virkelig tenner fyr.

Sounds of the Universe

Skeptisk

“Sounds Of The Universe” er, for det må finne seg i å måles opp mot en dunderflott katalog, det første av Depeche Modes album som ikke avslører en éneste tittel for evigheten. Du vet, den eller de sangene som bare må på repeat, som spilles i filler men likefullt aldri går helt i filler. Depeche Modes lange parademarsj av singler er beviset på hvor mesterlig de har taklet den type popmagi, denne gang — og nei, “Wrong” er ingen klassisk single til dette band å være — svikter de. “Sounds Of The Universe” blir aldri bedre enn moden, perfeksjonistisk og behagelig vellyd.

Kan hende vil “Sounds Of The Universe” gro seg bedre til, for i sitt vesen er det et album som krever noe konsentrasjon. Tvilen om så vil skje er dog sterk, konklusjonen som et stykke solid utført håndtverk av menn som straks tipper de femti vil trolig bli stående. Skjemmes over “Sounds Of The Universe” har de ingen grunn til, men for noen av oss er kvalifisert håndtverk alene langt fra godt nok. Ei heller bør det være så for Depeche Mode.

TRACKS

In Chains / Hole To Feed / Wrong / Fragile Tension / Little Soul / In Sympathy / Peace / Come Back / Spacewalker / Perfect / Miles Away / The Truth Is / Jezebel / Corrupt

Produsert av Ben Hillier

SKRIV EN KOMMENTAR:

avatar