The Hungry Ghost

The Cure, 4:13 Dream

The Cure, 4:13 Dream
Suretone / Geffen, cd 2008

Hvert fjerde år, i en syklus etablert 1992, velsigner The Cure sine blodskutte disipler med en ny samling sanger. I år innebar den opprinnelige plan dobbel utgivelse, hvilket ikke ble fullført i og med enkel cd og tretten spor. Det resterende materialet vil trolig lanseres i selvstendig format ved en litt senere anledning.

Hva «4:13 Dream» inneholder er de presumtivt mest popvennlige kutt fra den totale bolken på noe rundt tredve titler. Resultatet har da også blitt at «4:13 Dream» fremstår som musikalsk lettere enn de to foregående album. The Cure løper dog inn i trøbbel når antallet instant umiddelbare popspor er i et klart mindretall; brorparten av «4:13 Dream» krever tid før kvalitetene avdukes.

Slik blir melodien når den idiotsikre popstrofen uteblir

Fire singler i forkant av albumet skaffet ikke så mye som et snev av en singlehit, og «4:13 Dream» ser etter et par uker i butikk til å ryke på svakt salg. Jevnt over positive kritikker til tross; moderate plasseringer i første uke, fritt fall og fjernt fra topp førti i inneværende uke. For bandet sikkert noe skuffende, for det er liten tvil om at de denne gang siktet mot flere enn den trofaste skare. Men slik blir melodien når den idiotsikre popstrofen uteblir.

For den som tåler litt tålmodighet og vet hva som er å forvente av The Cure, vil imidlertid «4:13 Dream» vokse til et relativt fint album. I ord, toner og omslag det etablerte The Cure opp av dage, her er få eller ingen sprell til side for oppkjørt mal. Noen smiler skrått av Mötorhead eller AC/DC og hevder at disse lager den samme platen om igjen og om igjen, til de grader status quo står det ikke til hos The Cure; men med «4:13 Dream» begynner de sannelig å nærme seg. Som er helt greit, enn så lenge de makter å levere med den forholdsvis gode stil og finesse som «4:13 Dream» har.

«Sleep When I’m Dead» er The Cures best fengende single på mange år

Pop men ikke pop nok og ingen momentant vinner i sikte? Jo, her er étt spor som i rettferdighetens navn burde kapret tet på singlelister. «Sleep When I’m Dead» er The Cures best fengende single på mange år, den av albumets tretten som slår inn i brøkdelen av et sekund. Tolv i tilsvarende popånd ville vært for mye å forlange, men tre eller fire til ville løst opp det noe bleke førsteinntrykket av albumet. «Freakshow» og «The Only One» følger og treffer ganske kjapt, men så ble det for denne lytter famling etter konkrete låter og fast grep.

Til sist, etter omtrent ti omganger, kom det flere krypende. «Underneath The Stars», «The Reasons Why», «The Real Snow White» og flere med. Og ikke minst «The Hungry Ghost», et simpelt riff i bunn, en strålende vokal, en skimrende leadgitar. Albumets beste, sånn akkurat nå. Når «It’s Over» buldrer løpsk og setter en dose forløsende intensitet som punktum, tar man seg i å være fornøyd med The Cures leveranse av året. Selv om det tok noe tid å lytte det sammen, selv om enkelte kutt fortsatt hviler i det anonyme.

«4:13 Dream» har en x faktor som tilsier fortsatt vekst, det ligger saker og ting her som ennå ikke har kommet til overflaten. En veldig god egenskap for et skikkelig album, og ingen uvant situasjon for de som gjennom årene har viet The Cures plater minutter og timer i sum tilsvarende måneder. I popsammenheng dog en katastrofal faktor, noe som betyr at The Cure heller ikke i år – som tilfellet også var med «The Cure» (2004) – vil smelte så mange nye hjerter.

TRACKS

Underneath The Stars / The Only One / The Reasons Why / Freakshow / Sirens Song / The Real Snow White / The Hungry Ghost / Switch / The Perfect Boy / This. Here And Now. With You / Sleep When I’m Dead / The Scream / It’s Over

Produsert av Robert Smith og Keith Uddin

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments