Black And White

The Stranglers, Black And White
United Artist, lp 1978
Omtale basert på reissue, EMI, cd 2001

Med dagens bedagelige utgivelsesfrekvens i bakhodet — hvor normalen (også for helt ferske band) har blitt både to, tre og fire år mellom hvert studioalbum — , er det nesten rart å tenke på hvor ekstremt produktive band pleide å være. Én ting er selvsagt å spytte ut album etter album, men tidligere tiders artister leverte i høy grad kvalitetssterke album med stor utvikling fra det ene til det neste innenfor korte tidsrom.

Hvordan de klarte det mellom utstrakt turnéring og obligatorisk promotering, er et lite mysterium. Eventuelt forteller det bare noe om at platebransje og artister med tidens løp har blitt litt for opptatte av å selge navn gjennom annet en ny musikk.

Deres tredje studioalbum utgitt i løpet av tretten små måneder

«Black And White» er The Stranglers’ tredje album, og samtidig deres tredje studioalbum utgitt i løpet av tretten små måneder. En slik takt var ikke uvanlig i 1978, og i likhet med mange av sine samtidige oppviser The Stranglers styrke, kvalitet og kreativ utvikling på sine tidlige album. «Black And White» er til en viss grad et nedvurdert album, noe som kan skyldes at bandet her gir seg i fatt med flere og snodigere vinkler enn de foregående «Stranglers IV – Rattus Norvegicus» (1977) og «No More Heroes» (1977). Slike snodigheter utvikles ytterligere på senere album, så «Black And White» blir muligens tildelt ris fordi The Stranglers her befinner seg i overgangen mellom det røffe og det noe mer ‘sofistikerte’ som de senere ble.

«Black And White» har dog liten grunn til å skjemmes i bandets katalog, for den leverer sting, saftige spark, snurrige keyboards og buldrende bass på høyde med The Stranglers’ aller beste. «Nice N’ Sleazy» og «Toiler On The Sea» er de selvsagte bautaene som bærer albumet ved første møte. Førstnevntes rytmiske snerr og rikosjerende synthstrobes som fra en Space Invader i ferd med å eksplodere, tilhører bandets aller største øyeblikk. «Toiler On The Sea» er et av de mange eksemplene på at The Stranglers var og ville så mye mer enn konkret rock og refreng; en tilnærmet symfonisk og progressiv odyssé som broderer melodiøse soloer og lar det drøye to minutter med instrumental intro før Cornwell åpner munnen.

Ren bonus i form av å høre Cornwell knote på svensk

Tungt dundrende «Tank», suggerende og pågående «Death And Night And Blood (Yukio)» og «Curfew»; en pussig men effektiv miks mellom skrudd psycho og uimotståelig pop; er titler som følger hakk i hæl. Deretter følger litt ymse samt noe fjas og vås — som nær sagt samtlige av The Stranglers’ album inkluderer — , hvor av «Outside Tokyo» og «Hey! (Rise Of The Robots)» holder god klasse. «Sweden (All Quiet On The Eastern Front)», som er bandets nidvise om Sverige, er ikke å regne blant The Stranglers’ geniale idéer; men er — kanskje spesielt for oss nordmenn — alltid en fornøyelig lytt i kategorien allsangvennlig punkrock. Som de provokatører og kverulanter The Stranglers er, kunne de selvsagt ikke dy seg for å spille inn denne på svensk og utgi den som single hos søta bror. Den svenske versjonen er inkludert på omtalte utgave av «Black And White» — «Sverige» — , og gir ren bonus i form av å høre Cornwell knote på svensk.

Bonus av virkelig verdi er «Walk On By», bandets langstrakte og helt klart vidunderlige tolkning av Burt Bacharachs / Hal Davids easy listening perle. «Walk On By» var vedlagt som single i et begrenset opplag av «Black And White», før den ble utgitt som selvstendig single ett par måneder etter albumet. I ettertid kan man si at den skulle og burde vært en selvfølgelig del av albumet, men i tråd med tidens hurtige produksjon av nye album var det standard tankegang at enkelte spor ble øremerket for utgivelse som single og ikke skulle inkluderes på album.

Om enn noe tilsidesatt av enkelte; «Black And White» innehar en mengde eksempler på prima The Stranglers og det spenn bandet hadde og har. Kan hende ikke det mest innlysende album å åpne med, men dets balanse mellom fengende tyngde og underlige rariteter gir faktisk et fint bilde av hva The Stranglers har å by på.

TRACKS

Tank / Nice N’ Sleazy / Outside Tokyo / Hey! (Rise Of The Robots) / Sweden (All Quiet On The Eastern Front) / Toiler On The Sea / Curfew / Threatened / In The Shadows / Do You Wanna / Death And Night And Blood (Yukio) / Enough Time + BONUS: Mean To Me / Walk On By / Shut Up / Sverige / Old Codger / Tits

Produsert av Martin Rushent