The End of The World

The Cure, ST

The Cure, (ST)
I Am / Geffen, cd 2004

Når The Cure velger å titulere deres tolvte studioalbum for “The Cure”, signaliserer det enten en ny start og retning, eller et album som er ment å definere og oppsummere bandets allerede eksisterende identitet. Siden dette The Cures første studioalbum på fire år inneholder få spor av kreativ nytenkning eller dristig nyorientering, får man i tilfellet “The Cure” anta at tittelen er ment å gjenspeile den musikalske essensen ved The Cure.

“The Cure” er tungt preget av gitar – mye gitar – , en fin blanding av pop, gloom og mer aggressive, støyende spor, samt tekster sentrert rundt sånn cirka love, despair og loneliness. Med andre ord ikke så veldig mye nytt under solen, men det innebærer i det minste at “The Cure” har langt større spennvidde enn bandets forrige studioalbum.

Jeg skal innrømme å ha slitt tildels tungt med å fange grepet om “The Cure”. Hovedårsaken til det finnes sannsynligvis i årstiden – The Cures musikk kan favne mange karakteristikker, men utpreget sommerlig er den kun i isolerte enkeltøyeblikk. Det er dog også en annen årsak som medvirker til at “The Cure” ikke trollbinder ved første forsøk: Albumets fire første spor mangler samtlige den virkelig forløsende kraften.

Massive, monotone og messende, men uten å inneha de små momenter av magi som ville hevet dem

De to innledende sporene, “Lost” og “Labyrinth”, er begge massive, monotone og messende, men uten å inneha de små momenter av magi som ville hevet dem over det smått likegyldige. “Before Three” og “The End Of The World” er erketypiske eksempler på The Cures vel innarbeidede popvariant, men begge spor savner sterke nok melodier og refrenger til å bli virkelig minneverdige. “The End Of The World” kan vanskelig sies å være et utpreget heldig valg som førstesingle, den er for sammensatt og lite refrengvennlig til å være den låten som kunne breaket albumet for andre enn de allerede frelste.

Fra “Anniversary” og videre utover platen befinner det seg imidlertid langt sterkere materiale, “The Cure” blir faktisk bedre og bedre dess lengere ut på platen man kommer. Nevnte “Anniversary” er et fint, atmosfærisk og gothpreget spor med behagelig flyt – ikke blant det ypperste The Cure har levert innenfor akkurat det feltet; men likevel med en tilstedeværende nerve som de fire foregående sporene langt på vei mangler.

The Cure_2004

“Us Or Them” er høylydt rock, riff, cymbaler og skrammel som lander på tilstrekkelig troverdig vis. Det er kanskje det sporet på albumet hvor produsent Ross Robinsons (som bl.a. har jobbet med Korn) eventuelle innflytelse kommer tydeligst til syne, riff og gitarsound vekker klare assosiasjoner til nu metal. Selv om den sjangeren kun vekker lunken begeistring hos undertegnede, er “Us Or Them” å regne som en akseptabel energiutblåsning med fett tøff-i-trynet-refreng. Tilsvarende energi kan spores i “Never”, rullende riff og en engasjert Smith sånn halvveis på tuppa. Både “Us Or Them” og “Never” er låter som ganske sikkert vil fungere enda bedre i en livesituasjon.

“Taking Off” er så typisk The Cure at den nærmer seg plagiat

“alt.end” og “Taking Off” er atskillig mer vellykkede og umiddelbare poplåter enn “Before Three” og “The End Of The World”, især er “Taking Off” et velbalansert, refrengsterkt spor som underbygges av albumets mest nynnevennlig melodi og riff. “Taking Off” er så typisk The Cure at den nærmer seg plagiat, og den burde utvilsomt vært første single hentet fra “The Cure”.

Albumets intense høydepunkt sørger dog ti minutter lange “The Promise” for. Kompakte, soniske gitarer og Smiths sønderrevne vokal fører “Never” nådeløst mot en suggerende, fortvilt konklusjon. Smith får oss til å tro på at det er nære, ektefølte opplevelser som utleveres når han skriker – You promised me… I trusted you… And I waited… And I’m still waiting… i en malstrøm av huggende gitarer og ramlende rytmer. Det er ingen liten bragd av en godt voksen artist med både penger og kjærlighet på bok.

Totalt hørt – etter en noe famlende innledning – evner trolig “The Cure” å tilfredsstille de aller fleste av bandets tilhengere, dog neppe å begeistre i overdreven grad. For til tross for en rekke gode låter inneholder ikke albumet ett eneste spor som antyder status i retning av fremtidig klassiker i The Cures katalog. Derfor er det vanskelig å betegne “The Cure” som noe mer enn et bare delvis vellykket album, og det er vel heller tvilsomt om The Cure skaffer seg særlig mange nye venner med denne platen.

TRACKS

Lost / Labyrinth / Before Three / The End Of The World / Anniversary / Us Or Them / alt.end / (I Don’t Know What’s Going) On / Taking Off / Never / The Promise / Going Nowhere

Produsert av Ross Robinson og Robert Smith

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments