Midnight Man

Nick Cave & The Bad Seeds, Dig, Lazarus, Dig!!!

Nick Cave & The Bad Seeds, Dig, Lazarus, Dig!!!
Mute, cd 2008

Stas er det, veldig stas, når artister med lang fartstid fortsatt evner å levere og overraske. Nå vil de færreste la seg overraske av at Nick Cave & The Bad Seeds har begått nok et solid album, dét er denne gjengens mal, men det er verdt kryss i tak at “Dig, Lazarus, Dig!!!” fremstår med et artistisk overskudd som har vært noe fraværende de siste ti år.

“Dig, Lazarus, Dig!!!” høres egentlig ikke ut som noe tidligere album av The Bad Seeds, samtidig som det er The Bad Seeds så til de grader. Fjorårets utflukt som Grinderman må ha gitt vitaminer, for med “Dig, Lazarus, Dig!!!” gjenoppfinner artist og band sitt etablerte uttrykk med dirty groove, garasje og snev av country. Mer forfinet og kontrollert enn Grinderman, men likefullt med et resultat som oppviser mer energi og rufs enn på svært lenge.

Cave som en forrykt predikant overmannet av munndiaré og tungetale

Tittelkuttet varslet, som single og sneak peek, om et noe revitalisert band, og selv om “Dig, Lazarus, Dig!!!” ikke nødvendigvis er representativt for albumet som helhet; finner det faktisk et slags tvillingkutt i “We Call Upon The Author”. Begge disse er medrivende groove og pumpende orgel, med Cave som en forrykt predikant overmannet av munndiaré og tungetale. Hva Cave på disse to egentlig skriver og synger om er ikke helt greit å gripe, det gjør dog lite så lenge ordene og fremføringen slamrer så presist som her.

Nick Cave

Albumet er imidlertid først og fremst preget av variasjon, større variasjon enn hva vi har blitt vant med fra denne kant. Fra “Today’s Lesson” og dens drivende garasje til det slentrende, sleske congas-orgel-bossanova-komp som ruller gjennom “Moonland”. “Albert Go West” er lallende lykkelig fuzzpop, gjort komplett med koring i sha-na-na og solskinn på strand. “Hold On To Yourself” gir med sitt twang og nær perfekte arrangement en høytidsstund som Sivert Høyem ville spasert førti mil, uten sko, på brennende asfalt for å ha kunnet satt sitt navn under. “Hold On To Yourself” er også et av flere spor hvor Warren Ellis skritter frem og tar en sentral rolle, han farger arrangementene i stor grad og bidrar ikke minst gjennom noen vidunderlige loops til å gi The Bad Seeds’ sound nye nyanser. I tilfellet “Midnight Man” blir loops faktisk en bærende kraft, og fører The Bad Seeds inn i en slags relativ modernisme rent lydmessig.

Buktende, alternativ blues i slow-mo som er dypt suggerende

To ekko tilbake i tid kommer med “Jesus Of The Moon” og “Night Of The Lotus Eaters”. Førstnevnte albumets eneste tilfelle av det orkestrale The Bad Seeds, den vinkel som ble perfeksjonert til det fulle på “The Good Son” (1990). Fullstendig unødvendig å understreke, kanskje, men “Jesus Of The Moon” er selvsagt akk så vakker og gripende. Med “Night Of The Lotus Eaters” er vi tilbake til de aller første frø av Caves karriere, buktende, alternativ blues i slow-mo som er dypt suggerende.

“Dig, Lazarus, Dig!!!” er det mest momentant overbevisende album fra Nick Cave & The Bad Seeds siden “Let Love In” tilbake i 1994. Det tilhører deres jevneste og deres beste, det reiser rett og slett så mye entusiasme at det klarer å fornye interessen for hele Caves fortid. Samtlige åtte menn som er The Bad Seeds skal ha klem og skål for “Dig, Lazarus, Dig!!!”, takk og atter takk.

TRACKS

Dig, Lazarus, Dig!!! / Today’s Lesson / Moonland / Night Of The Lotus Eaters / Albert Goes West / We Call Upon The Author / Hold On To Yourself / Lie Down Here (& Be My Girl) / Jesus Of The Moon / Midnight Man / More News From Nowhere

Produsert av Nick Launay og Nick Cave & The Bad Seeds

SKRIV EN KOMMENTAR:

avatar