Into The Woods

The Call, Into The Woods
Elektra, lp 1987

Det var ikke bare på de britiske øyer band strebet mot det store, stormende sound; unntaksvis dukket det også opp grupper i USA som tok sats mot høye fjell og dype daler. The Call fra Santa Cruz var et slikt, betegnende for deres musikalske ståsted var at navn som Peter Gabriel, Bono og Jim Kerr la sin elsk på dem.

For noen er The Call notert i margen grunnet de familiære bånd til Black Rebel Motorcycle Club, vokalist og gitarist Michael Been er far til Robert Levon Been og fungerer som lydtekniker for BRMC i studio så vel som på turné. Det er imidlertid ingen grunn til å la slik trivia være utslagsgivende for å oppdage The Call; deres syv album i årene 1982 til 1990 står solid på egne ben.

Det helt optimale album skapte The Call aldri, men «Into The Woods» – rangert av Been selv som deres beste – mangler ikke mye på å være et perfekt uttrykk for The Call i studio. Som oppfølger til deres mest fremgangsrike album kommersielt sett, «Reconciled» (1986), falt «Into The Woods» i relativ unåde blant platekjøperne. Musikalsk er det derimot et langt rikere og mer varig givende album enn sin forgjenger.

Tydelige ekko av roots og den store horisont som hviler over de åpne slettelandskapene

The Call og «Into The Woods» skiller seg fra sine britiske likesinnede i det faktum at opphavet er USA. Slektskapet til britisk gitarrock innhyllet i flommende keyboards, er parret med tydelige ekko av roots og den store horisont som hviler over de åpne slettelandskapene. Som mest markant på den soul- /gospelinfluerte «In The River» og avsluttende «Walk Walk». Førstnevnte bærer mye av den samme stemning som Robbie Robertson manet frem på sin solodebut fra samme år; kanskje heller ikke tilfeldig da Robertson gjestet på «Reconciled». «Walk Walk», klokelig lagt til sist, bryter tvert med albumets helhet og er tradisjonell bluesrock, som et The Fabulous Thunderbirds i riktig godlune. Sistnevnte er også et uttrykk for at The Call live var et mer rufsete ensemble enn hva albumene kan gi inntrykk av.

Mellom disse ytterpunktene strømmer storslått, poetisk rock med buldrende, sosialt engasjerte «It Could Have Been Me», magiske «The Woods» og monumentale «Expecting» som de kanskje aller ypperste på et album preget av jevn og høy kvalitet. For de enklere behov og kutt med strakere kurs i retning college radio, er «Day Or Night» og «Too Many Tears» momentante bølger. The Call er dessuten i besittelse av evnen til å gi hvert kutt en atmosfærisk, sakte stigende intro som griper sanser og sluker lytteren inn i låten. «Expecting» er i så måte kroneksemplet, et formidabelt byggverk opp mot himmel og forløsning.

Utgitt i en periode da gitar og røtter igjen var på fremmarsj, som vites bør skottet mange av de store, britiske band mot amerikanske rockmyter under siste løp av tiåret, plasserer «Into The Woods» seg midt i tidsånden. Det burde appellert til langt bredere masser enn hva fasit ble, heller enn å drukne i det store intet. Trå ikke feil og tvil ei; «Into The Woods» fortjener din oppmerksomhet og anerkjennelse.

TRACKS

I Don’t Wanna / In The River / It Could Have Been Me / The Woods / Day Or Night / Memory / Too Many Tears / Expecting / Walk Walk

Produsert av Michael Been, Dan Smith og The Call