Bonjour Tristesse

Tuxedomoon, Holy Wars

Tuxedomoon, Holy Wars
Cramboy, lp 1985

Ensemblet Tuxedomoon var anno 1985 en etablert attraksjon blant Sentral-Europas underliv og løver. En multinasjonal gruppering emigrert fra opphav i San Fransisco til base i Brüssel. Midt i hjertet av Europa, og svært villige til å la sin avantpop farges med strøk fra europeisk tradisjon.

Avant lyder sært og seriøst, og det skal da heller ikke stikkes under en stol eller to at Tuxedomoon forvaltet sine toner et stykke til side for Mr. Music. Seriøse nok til at da de i desember 1985 besøkte Norge, fikk innpass på Den Norske Operas scene. Tuxedomoons eksperimentalisme ligger imidlertid ikke i det frastøtende atonale, Tuxedomoons våpen er atmosfære og minimalisme. En slags elektronisk postpunk koblet med jazz og klassisisme. Verken brutalt eller forvrengt, tvert om i de fleste instanser svært melodiøst og ekstremt stemningsmettet.

Vemodige toner som fra ensom storby i natt og regn

Her, som prov på bandets egentlig ganske enkle vinkel, kommer «Holy Wars» inn. Det ble deres største kommersielle fremgang, og vil — med litt slingringsmonn — kunne tolkes som tilnærmet ren pop. «Holy Wars» er jevnt over ganske vakker musikk, jevnt over ganske uptempo musikk og jevnt over basert på velkjent teknikk. Sistnevnte vil si hooks så vel som refreng. Bandets signatur, vemodige toner som fra ensom storby i natt og regn, skinner dog gjennom over det hele. Reininger hadde på dette tidspunkt tatt sin fiolin og vandret solo, noe som kanskje — i forhold til å generere lyden av tristesse — burde innebære et savn. Luc Van Lieshouts trompet, munnspill, saksofon og melodika favner imidlertid alle stemninger av moll og følger samtlige av albumets spor.

Tuxedomoon

«Holy Wars» er i første møte kan hende mer stemning enn direkte oppsiktsvekkende låter, ei heller er verken Winston Tong eller Steven Brown vokalister av videre klasse. Det sperrer uansett ikke for at albumet griper en alternativ popnerve som stiger lytt for lytt. På sitt beste, «The Waltz», «Bonjour Tristesse», «In A Manner Of Speaking» og «Some Guys», forvandles musikk til levende film fra ‘one big Eurocity’. En tidløs, etnisk mangfoldig Eurocity midt mellom nostalgi og uviss fremtid. En beroligende rastløshet, om noe slikt eksisterer.

One big Eurocity, but I don’t care, my heart remains the same, inside my heart remains the same

Fordi «Holy Wars» er noe mer imøtekommende enn de forutgående album, skal det noteres at enkelte indre sirkler av tuxedomoonister klasker en dose skepsis i bordet vedrørende albumets kvaliteter. Ignorér disse glatt, for nettopp det faktum at «Holy Wars» åpner opp for litt mer pop er årsaken til at albumet blir en fin første hilsen. Fengsler dette, ligger det en stor katalog og venter.

TRACKS

The Waltz / St–John / Bonjour Tristesse / Hugging The Earth / In A Manner Of Speaking / Some Guys / Holy Wars / Watching The Blood Flow / Egypt / Soma

Produsert av Gilles Martin og Tuxedomoon

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments