Future Picture Forever

Ultravox, Live in Italy

Ultravox, Live In Italy
Armoury, cd 2001

«Live In Italy» er ikke et livealbum av og med det klassiske Ultravox, albumet består av opptak gjort i Roma, Medina og Milan i 1993. Det vil si den besetningen Billy Currie samlet etter «Revelation» og som senere skulle komme til å lage «Ingenuity».

Foruten Currie – som det eneste gjenværende originalmedlemmet – består Ultravox på disse opptakene av Sam Blue (vokal), Vinnie Burns (gitar), Gary Williams (bass) og Tony Holmes (trommer). Det er et band som langt på vei skaper et varmere, fyldigere, mer bandorientert sound enn det klassiske Ultravox. Vokalist Blue gjør en mer enn hederlig jobb, i de dypere vokalpartiene er han endog til tider uhyre lik Midge Ure, men han mangler likefullt det spennet i stemmen som Ure hadde.

Albumet samler seks spor som senere skulle komme til å dukke opp på «Ingenuity» (1995) og ni spor fra bandets storhetstid. For å ta de nye sporene først: I likhet med i studioutgave så fremstår de også i denne sammenheng som gjennomførte, pene og trivelige låter i segmentet pop-rock, men uten å gjøre noe varig inntrykk. Det eneste virkelig positive unntak er den tunge, funky og ‘etnisk’ lydende «Give It All Back». Currie skal dog ikke beskyldes for å ha gjort de radikale grepene med hensyn til sound på det nye materialet, det aller meste passer fint inn med de gamle traverne. Bare synd kvaliteten på låtene sjelden beveger seg over middels.

Det mest interessante er tilnærmingen til de gamle titlene og det å høre hvordan et annet band makter å behandle disse. Siden antallet band som har gjort coverversjoner av Ultravox’ låtmateriale er heller lite, er man ikke akkurat bortskjemte med å høre låtene i en annen innpakning. Derfor blir jeg flere steder på albumet slått av hvor utpreget annerledes det lyder i forhold til det jeg er vant til å høre.

Som allerede nevnt oppfatter jeg denne besetningen som et fyldigere og mer tradisjonelt band enn hvordan jeg opplever Ultravox live anno 1980 eller 1983. Især er det fremtredende på spor som «The Voice», «Reap The Wild Wind» og «Slow Motion». «The Voice» er tyngre og langt langsommere enn i originalutgaven, en både heldig og (tror jeg nok) bevisst løsning i forhold til Blues begrensninger i det høye stemmeleiet. «Reap The Wild Wind» går også i relativt sakte tempo, den mister noe av sin umiddelbare popfølelse på det men vinner på den annen side varmt og stemningsmettet terreng.

Det er nesten overraskende hvor bra bandet kommer seg gjennom materialet uten å bedrive ren plankekjøring. De eneste sporene som høres ut som om det kunne vært gjort av originalbesetningen er «All Stood Still» og «One Small Day», men disse utføres da også til punkt og prikke og er en fryd for øret. Blant øvrige høydepunkter kan nevnes en gitardrevet versjon av «Hymn», og en nydelig versjon av «Lament» som Ure neppe kunne gjort bedre selv. Gitarist Burns fortjener også et nikk, han krydrer soundet med et variert uttrykk og behersker de elegante broderingene like bra som de mer metalliske soloene.

Sammenlignet med det antall mer eller mindre tvilsomme samlealbum som er kommet til i løpet av de senere årene, er Ultravox dokumentert heller dårlig i konsertsammenheng. Derfor er «Live In Italy» – lyden, produksjonen, er forøvrig superb – en velkommen plate i samlingen for oss som holder Ultravox kjær.

TRACKS

Dancing With Tears In My Eyes / Ideals / Distance / The Voice / Reap The Wild Wind / Ingenuity / All Stood Still / Slow Motion / Give It All Back / Future Picture Forever / Vienna / Hymn / Lament / The Silent Cries / One Small Day

Produsert av Charlie Francis

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments