Seasons End
Marillion, Seasons End
EMI, cd 1989
Etter «Clutching At Straws» (1987) forlot vokalist og teksforfatter Fish bandet til fordel for en solokarriere. I tillegg til sin karakteristiske vokal og assosiasjonsskapende tekster var han på mange måter også Marillions ansikt utad, en karismatisk, sterk frontfigur som tiltrakk seg mye oppmerksomhet. På den bakgrunn var det flere som tvilte på Marillions evner til å overleve etter tapet av Fish, og «Seasons End» var derfor kanskje det viktigste albumet bandet noensinne hadde utgitt – et være eller ikke være for deres fremtidige eksistens.
Ikke overraskende er «Seasons End» det av albumene etter Fish’ exit som ligner mest på det opprinnelige Marillion. Samtlige av bandets velkjente musikalske elementer er rikt til stede, men samtidig vises det i glimt at bandet var i utvikling og etterhvert skulle komme til å ta en kurs bort fra sine opprinnelig ganske så strenge musikalske rammer.
En symfonisk og relativt lett tilgjengelig variant av tradisjonell progressiv rockÅpningssporet «The King Of Sunset Town» fikk trolig mange av bandets kjernefans til å trekke et lettelsens sukk; en symfonisk, atmosfærisk innledning som langsomt bygges opp før det bryter ut i en massiv lydvegg dominert av Steve Rotherys velkjente gitarsound, for deretter like brått å dempes ned igjen. «The King Of Sunset Town» representerer innenfor sine drøye åtte minutter alle de elementene som bandets tilhengere hadde lært seg å kjenne og elske, dramatikk, vakre akkustiske mellomspill, briljante instrumentalpartier, brå og uventede akkordskiftninger; kort sagt en symfonisk og relativt lett tilgjengelig variant av tradisjonell progressiv rock.
Denne låten alene rekker også å introdusere vokalist Steve Hogarth på aller beste måte, her får han vist seg frem fra ulike sider i ett og samme spor; og jeg tror de fleste vil si at han i løpet av noen ganske få minutter overbeviste om at han var en verdig erstatter for Fish. Rett nok mangler han Fish sine egenskaper som entertainer, og Fish sin stemme kan fremstå med større brodd og innlevelse enn Hogarths; men han kompenserer med større varme og har dessuten en stemme som tross alt ikke er så alt for ulik Fish sin.
Påfølgende «Easter» er muligens albumets aller beste kutt, innledningsvis gir den rom for nye impulser i form av folkinfluert melodi og instrumentering; men utvikles gradvis i retning av en mer tradisjonell, detaljrik Marillion-komposisjon. Med tredjesporet «The Uninvited Guest», en enklere, tyngre og mer kommersiell låt enn de to foregående, vel plassert i ørene så var egentlig seieren et faktum allerede. På bakgrunn av disse tre sporene tror jeg de fleste av bandets tilhengere ville tilgitt bandet dersom resten av albumet hadde fremstått som mislykket.
Hooks In You
Det er imidlertid mer kvalitet enn de tre nevnte sporene å hente. Nesten åtte minutter lange «Berlin» står som et av albumets sentrale spor, en vakker melodi og selvfølgelig med et arrangement rikt på variasjon. At en saksofon får spille en betydelig rolle i «Berlin»s lydbilde føles ved første møte noe fremmed – det er i det hele tatt noe udefinerbart amerikansk over låtens lydbilde som helhet – men det fungerer veldig bra, og låtens, tunge, medrivende siste halvdel er for meg et av albumets virkelige høydepunkter. For øvrig er det på sin plass å gi store pluss for de avsluttende «Hooks In You» og «The Space…». Førstnevnte er et uhyre fengende stykke FM-heavy, et kutt som jeg tror Def Leppard neppe ville nølt særlig lenge med før de hadde inkludert på «Hysteria». «The Space…» derimot er noe helt annet, en pompøs, symfonisk, og nesten monoton vegg av «strykere» som egentlig er mer en stemning enn en låt – og en overveldende, vakker avslutning på albumet utgjør den.
Et par steder på albumet trår de imidlertid feil, «Holloway Girl» er bare uinteressant og kjedelig; og tittelsporet er albumets desidert svakeste kutt. Med en melodi og et arrangement som ligger farlig nær avdelingen for powerballader faller bandet ned på feil side av klissegjerdet; at den avslutningsvis skifter ansikt og transformeres til et neddempet, delvis instrumentalt landskap klarer ikke å redde låten. De to ulike partiene henger på ingen måte sammen, og avslutningen virker nærmest bare å være teipet fast for å gi inntrykk av at låten er noe mer enn bare en lite oppfinnsom ballade.
Mange av bandets tilhengere er veldig glade i dette albumet, og det er på bakgrunn av de mange sterke låtene lett å forstå. Når det er sagt så fremstår «Seasons End» som langt mindre sammenhengende enn de foregående albumene, det virker mye mer å være en løsrevet samling låter enn et helhetlig album. Omstendighetene rundt albumet – og at det på sett og vis betød en ny start for bandet – er trolig den mest naturlige forklaringen på det, samtidig som det ikke er noen tvil om at de gjenværende medlemmene trolig følte et visst behov for å distansere seg noe fra bandets tidligere sound. Men uansett eventuelle innvendinger eller motforestillinger, så demonstrerte «Seasons End» klart og tydelig at Marillion fortsatt var å regne med.
TRACKS
The King Of Sunset Town / Easter / The Uninvited Guest / Seasons End / Holloway Girl / Berlin / After Me / Hooks In You / The Space…
Produsert av Nick Davis og Marillion
