No Line on The Horizon

U2, No Line On The Horizon

U2, No Line On The Horizon
Universal / Mercury, cd 2009

Når Eno, Lanois og Lillywhite kokkelerer på kjøkkenet og Corbijn drasser Bono, The Edge, Clayton og Mullen ut i åpne landskap for å knipse fra distanse; er saken ganske klar: U2 A/S er i sving med nytt album. Antallet dyktige hoder og hender involvert skal ingen kunne betvile, ei heller at U2 nok en gang vil komme til å befeste posisjonen som gigant.

Garanti for godt håndtverk er dog ikke det samme som garanti for godt album, hvilket er noe U2 har demonstrert over de siste ti-femten år. Det er derfor forløsende å kunne si at U2 med “No Line On The Horizon” igjen, endelig, har laget et tiltalende verk.

Slettes ikke samtlige av de elleve spor er like sterke, heller ikke er det noe revolusjonerende nytt å høre i lydbildet, men “No Line On The Horizon” bærer i seg en nerve som det er lenge siden U2 sist berørte. Det dreier seg om noe så elementært som at atmosfæren er tilbake, et riktig diffust element som vanskelig kan beskrives men som straks vil gjenkjennes av de som har fulgt bandets produksjon fra første stund av. U2 har alltid vært avhengige av denne ‘atmosfæren’ for at ting virkelig skal klaffe, og på “No Line On The Horizon” er den tilstede i rikt monn. “No Line On The Horizon” har mer til felles med “Achtung, Baby!” enn hva det har til de to foregående album. Noe som mest beror på fellestrekk i stemning og produksjon, og ikke at årets tittel er noen direkte musikalsk retur til fortiden.

De mange støt av elektro skaper en følelse av minimalisme

Hvor stor del av æren for dette som skal tilskrives Eno og Lanois – disse bidrar ikke bare som produsenter men også låtskrivere – er umulig å måle, det er dog visst og sikkert at de influerer albumet i større grad enn produsenter flest gjør. Sekstetten U2, om du vil. Når Enos / Budds “Against The Sky” (1984) samples på hva som så langt tilhører årets fineste låter – “Cedars Of Lebanon” – , illustrerer det den elektroniske ambiens som droner diskret gjennom flertallet av arrangementene. De mange støt av elektro skaper en følelse av minimalisme, det selv om mye skjer og mangt er det massive U2. Dog aldri anmasende massivt, “No Line On The Horizon” utstråler dempet ettertenksomhet, en kontrollert eleganse; noe som slettes ikke alltid har vært U2s fremste særtrekk. Om det fremkommer noen ny side ved U2 denne gang, så må det være det melankolske draget. Som dominerer store deler av albumet, som faktisk kler U2 og som også gjenspeiles i Bonos vokal. Fraseringene er bedre, mer konsentrerte, holder større variasjon.

Noen vil helt sikkert savne en “Beautiful Day” eller tilsvarende føde for radio, for slik vare er ikke å finne på “No Line On The Horizon”. I det hele tatt er det få følinger av konkrete hits her, med mulig unntak for “Magnificient”. En ganske så perfekt kombi av U2 på dance og det klassiske U2 som ser The Edge briljere. At denne ikke ble valgt som første single på bekostning av den kaotiske bastarden “Get On Your Boots”, er verdt stort spørsmålstegn. Nå skal det sies at “Get On Your Boots” kommer noe bedre til rette i albumsammenheng enn som single, dog halter den akterut og er platens alt i alt kanskje svakeste kutt.

Det stormende tittelkuttet, de mangefasetterte “Unknown Caller” og “FEZ – Being Born”, raffe “Stand Up Comedy”, vakre, Neil Young’ske “White As Snow”, “Breathe” – som i de første par vers vekker assosiasjoner til, av alle, Phil Lynott – og allerede nevnte “Cedars Of Lebanon”, er ved siden av “Magnificient” albumets store beholdning. Fellesnevner for disse er smygende kraft, hvilket er hva som kjennetegner solide albumkutt hvis levetid er av lengere varighet enn den momentante men akk så forgjengelige hit. I total den beste, eller skal vi kanskje heller si mest interessante, bolk kutt U2 har samlet på ett og samme album siden… forferdelig lenge siden.

For de som forlot U2 en gang rundt årtusenskiftet, gir “No Line On The Horizon” gode argumenter for å vende tilbake. Mer relevante enn dette har de ikke vært siden Achtung i Berlin, Zooropa. Langt fra like grensesprengende som den gang da, men “No Line On The Horizon” vinner tilbake helt essensielle deler av U2s sjel. I seg selv ingen liten bragd av et band med over tredve års fartstid, og visst varmer det en gammel venn eller ti å høre dem passere bare få skritt fra helt i mål og hjem.

TRACKS

No Line On The Horizon / Magnificent / Moment Of Surrender / Unknown Caller / I’ll Go Crazy If I Don’t Go Crazy Tonight / Get On Your Boots / Stand Up Comedy / FEZ – Being Born / White As Snow / Breathe / Cedars Of Lebanon

Produsert av Brian Eno, Daniel Lanois og Steve Lillywhite

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments