Doomsville

The Rainmakers, ST

The Rainmakers, (ST)
Mercury, lp 1986

Frontet av karismatiske Bob Walkenhorst opplevde amerikanske The Rainmakers store fremganger i Norge. Bandets enkle rock et sted i veikrysset mellom sumprocken til Creedence Clearwater Revival og boogierocken til The Georgia Satellites fant et stort og takknemlig publikum her hjemme, ikke minst med tredjealbumet “The Good News And The Bad News” i 1989.

The Rainmakers er blant de ytterst få band som har klart å få motpoler som kredbevisste musikkskribenter i B|E|A|T og rånere i Opel Ascona på Gjøvik til å enes om at dette var heftige saker. Tjohei meg hei sannelig ingen dårlig bragd bare dét.

En overbevisende rekke av livskraftig, humørspredende rock ‘n roll

“The Rainmakers” er bandets debutalbum og i mine ører deres klart beste utgivelse. Første halvdel av albumet er ganske enkelt en overbevisende rekke av livskraftig, humørspredende rock ‘n roll. “Rockin’ At The T-Dance” teller opp 1-2-3 og innbyr umiddelbart til å jekke kveldens første øl. Som på mange andre av platens låter så bidrar The Memphis Horns med blåsere og tilsetter en liten touch av soul. Påfølgende “Downstream” befinner seg nærmere kvartalet til George Thorogood, bredbeint bluesrock med slidegitar og betongriff.

Rakt etter de allerede nevnte følger “Let My People Go-Go”, den sang som virkelig fikk bandet til å ta av i Norge. En litt lettere låt enn de to førstnevnte og med et refreng som på tross av repetiv spilling i årevis på hvert et bygdelokale med respekt for seg selv fortsatt sitter som en strikk.

Med “Doomsville” tar The Rainmakers en mer alvorlig vinkel og gjør med det platens aller beste spor. “Doomsville” tror jeg var det første sporet jeg overhodet hørte av bandet, et spor som skiller seg ut fra det øvrige materialet og ikke er direkte representativt for The Rainmakers. Låten ledes av et monotont, nær hypnotisk tema og minner med unntak for gitarsoloene om ting band som Wall Of Voodoo eller Timbuk 3 puslet med – alternativ, særegen rock som er umiskjennelig amerikansk og vekker assosiasjoner til ørken, støv, og forlatte småbyer.

Doomsville

På “Big Fat Blonde” er det strake veien tilbake til lokalet med Wunderbaum i nesa og hjemmebrent i strupen. The Rainmakers skrur harryfaktoren på full styrke, “Big Fat Blonde”‘s tunge, vaggende boogiekjør gjør at du med et fett glis uvilkårlig griper etter øljekken igjen.

På siste halvdel girer albumet ned og viser The Rainmakers fra den siden hvor de henter inspirasjon fra tradisjonell amerikansk heartlandrock og vektlegger melodi mer enn riff. De beste kuttene i den kategorien er halvt akustiske, plystrevennlige “The One That Got Away” og den ganske glatte men likefullt fine soulbluesvarianten som “Nobody Knows” utgjør. Selv om denne delen av albumet ikke helt klarer å måle krefter mot de første fem sporene, så viser den at The Rainmakers kan langt mer enn bare å lage drivende rock.

På denne delen av albumet kommer også bandets egenskaper som kommentatorer til sosiale og politiske forhold i hjemlandet tydeligst frem. Foruten bandets talent for å komme opp med fengende låter, så er The Rainmakers største styrke uten tvil stemmen til Walkenhorst. Han har en bred amerikansk vokal som hulker og hikster med overbevisende kraft, og innehar noe av den samme egenartede twisten som John Fogerty.

Jeg må vedgå at det er en stund siden sist jeg hørte på “The Rainmakers”, men desto mer positiv var opplevelsen av å høre hvor bra de beste låtene fortsatt fungerer. “The Rainmakers” er folkelig, underholdende og ikke minst kvalitetssterk rock som fortsatt tåler å gå mange runder både til hverdag og fest.

TRACKS

Rockin’ At The T-Dance / Downstream / Let My People Go-Go / Doomsville / Big Fat Blonde / Long Gone Long / The One That Got Away / Government Cheese / Drinkin’ On The Job / Nobody Knows / Information

Produsert av Terry Manning

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments