Faith No More gjenforenes

Faith No More
Headline of the Year

For San Franciscos Faith No More ble veien fra kick-off i 1982 til kommersiell peak snaue ti år senere en temmelig turbulent affære. Billy Gould (bass), Mike Bordin (trommer) og Roddy Bottum (keyboards) hadde trolig aldri noen slagplan om å heve Faith No More fra hardcore undergrunn til posisjon som et av det tidlige 90-talls mest sjangerdefinerende band. Men slik gikk det, et hendig uhell skapt av kreative kraftverk som traff tidsånden noe nær perfekt.

Disse tre, bandets grunnpilarer gjennom alle år, er ikke hvem media først og fremst trekker frem når Faith No More nevnes. Dog er disse den trio som former kjernen og utførelsen av Faith No Mores ofte ikke så rent lite krumspringende sound. Uten Gould, Bordin og Bottum ville Faith No More aldri klatret de høye tinder. Som tøylere av den rabies først Chuck Mosely og deretter Mike Patton stod for, ville bandet uten de tre mest sannsynlig kollapset i et salig kranglevorent kaos innen suksessen traff dem.

Chuck Mosely fikk fyken etter de to første album, “We Care A Lot” (1985) og “Introduce Yourself” (1987), det grunnet heller ustabil oppførsel og påfølgende slåsskamper med de øvrige medlemmene. Begge de to første platene er ujevne men viser samtidig en rask utvikling i retning mot hva som skulle komme. En bearbeidet versjon av debutalbumets tittelkutt ble med “Introduce Yourself” den første smak av større suksess. Mike Patton (da – og som senere på si – i Mr. Bungle) inn i 1988, vitnet i liten grad om at Faith No More hadde lært noen lekse mht. aparte vokalister.

Pattons inntreden var avgjørende for at Faith No More tok de siste forløsende steg på stigen

Pattons galskap er dog av kontrollert art og befinner seg i en helt annen intelligenssfære enn den mer primale Mosely. Pattons inntreden var avgjørende for at Faith No More tok de siste forløsende steg på stigen mot et større gjennombrudd. Hans smartness, vokale ferdigheter og frilynte kreativitet i spann med det solide fundament bandet dannet, ble til midt i blink for en betydelig del av en generasjon.

Singelen “Epic” og albumet “The Real Thing” sorterte brikkene på plass, Faith No More hadde knekket koden og kjørte massene i kne. Faith No More var med ett blant de band som eksemplifiserte én av de mange undersjangere som bidro til å redefinere hva hardrock eller metal skulle være. Etter år med forferdelig mye hår på hodet og ditto lite hår musikalsk hørt, tok thrash, industrial, grunge m.fl. tak og forviste popmetal’n først til frisøren på hjørnet og snart NAV bak hjørnet.

Blant disse ‘m.fl.’ tilhørte de hybrider som ikke kunne plasseres noe helt bestemt sted, men som dog hadde til felles at doser av hardrock lå i bunn. Faith No More havnet i den ‘eksotiske’ bolk, blant de som mikset hardrock med rap, jazz, funk og groove. I likhet med det ubrukelige begrep ‘grunge’, favnet også Faith No Mores divisjon band som var tildels svært umake. Som Living Colour, Red Hot Chili Peppers, Fishbone, Limbo Maniacs, 24-7 Spyz og utallige etterfølgere. Faith No Mores elementer fra rockens symfoniske og progressive avkroker bragte dem imidlertid enkelte helt andre elementer enn noen av de øvrige.

“Angel Dust” (1992), ble det endelige bevis på at Faith No More ikke tilhørte noen bås

Deres magnum opus, “Angel Dust” (1992), ble det endelige bevis på at Faith No More ikke tilhørte noen bås. Et gigantisk album, dels intrikat, dels hylende salgbart, utelukkende kun Faith No More. Bevisst gitt sin form for ikke å kopiere “The Real Thing” og på den måte gjøre en lett reprise av suksess. Suksess ble det okke som. De påfølgende album maktet ikke helt ut å matche verken salgs- eller kritikersuksess. Men både “King For A Day… Fool For A Lifetime” (1995) og det noe overambisiøst titulerte “Album Of The Year” (1997) er mer enn fine album; dog dels ujevne. Så kom følelsen av at nok var nok, ting var gjort, og farvel i 1998.

Tilbake står det veldig mange som husker “Epic”, “Midlife Crisis”, “Easy” og kanskje et par titler til. Noen færre – men fortsatt mange – husker alt og holder fast ved at Faith No More var et band som skapte noe helt eget som ingen etter har maktet å kopiere. Flere har forsøkt, flerfoldige har plukket biter og bruddstykker, og referansene til Faith No More er mange. Tross dét, Faith No Mores sammensurium av sound og sjangere lar seg ikke replikere av andre enn Faith No More selv.

Så, for å komme til poenget, når Faith No More den 24. februar slo opp en offisiell bekreftelse av gjenforening, betyr det gjenhør med kjemi av unik karakter. Faith No More anno 2009 er identisk med Mike Bordin, Roddy Bottum, Billy Gould, Jon Hudson og Mike Patton. Altså den kvintett som avsluttet forrige runde, og med unntak for gitarist Hudson hva som er den klassiske besetning. Jim Martin (gitar, 1983-1993) er helt sikkert et savn for mange, til tross for hans fravær borger dette alikevel for større grad av the real thing enn gjenforeninger flest.

Les mer på http://www.fnm.com/

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments