Club Tropicana

Wham!, The Final

Wham!, The Final
Epic, cd 1986

Det har liksom aldri vært spesielt karslig å like Wham!. Selv i en tidsalder da vi ble godt og vel forsynt med mannlige artister som ikke skammet seg over hverken sminkeveske eller innholdsrik garderobe, heftet det alltid noe grunnleggende feil ved George Michael og Andrew Ridgeley.

Saken var ikke den at Wham! fremstod som overdrevent feminine, det forholdt seg heller slik at de fullstendig manglet stil. Noe som innebærer full krise når de så utvilsomt gjorde seg flid med å skape et image som klesbevisste partygutter. Fra deres tidlige, lett gjennomskuelige, rolle som bad boys i skinnjakker til de senere årenes hjelpesløse surring blant b-vare kolleksjonen til Hennes & Mauritz, fra de glade, tåpelige videoene til Michaels stusselige skjeggstubb og katastrofale hockeyfrisyre, løper det en ubrutt – plettfri – linje preget av nesten beundringsverdig dårlig smak.

Wham! så ut som puddinger. Puddinger som laget musikk for puddinger, musikk med like lite substans som rød pulvergelé fra Freia

Wham! så ut som puddinger. Puddinger som laget musikk for puddinger, musikk med like lite substans som rød pulvergelé fra Freia. Du måtte minst være jente for å innrømme en dypere forkjærlighet for Wham!, og var du ikke det så var du et suspekt individ. Alt kunne vært såre vel ved det, en kommersiell popduo verdt lite annet enn et fnys og et fnis fra oss som visste så mye bedre. Hadde det bare ikke vært for én ting: Wham! laget rett som det var irriterende gode popsingler.

«The Final» er en rett så fin oppsummering av og et passende farvel fra et av 80-tallets største popfenomener. Utgitt noen få måneder etter duoens avskjedskonsert foran 72.000 tilskuere på Wembley Stadion, samler «The Final» alle bevisene for hvordan Wham! i løpet av noen ganske få år erobret utallige listetopper verden rundt.

Wham!

Bad Boys

Wham! var i mine ører best på debutalbumet «Fantastic» (1983), på det albumet hadde musikken en ung, livsglad aura som bidro til at duoens glede over soul og svart musikk fremstod som troverdig samtidig som det hele var uforpliktende moro. «Wham Rap! (Enjoy What You Do?)», «Young Guns (Go For It!)» og «Bad Boys» er alle tre heftige, høyst dansbare, småfrekke uttrykk for optimistisk, bekymringsløs ungdomstid og håp om at arbeidsledighet var en liten bagatell som kunne danses bort. George Michael er selvsagt ikke særlig til rapper, men rap-elementene ved Wham!s tidligste singler bidro til følelsen av noe nytt, friskt og ganske ubritisk. Inkludert charterfavoritten «Club Tropicana» som smålat, tilbakelent pastellpop i nærmeste cocktailbar, blir summen av sporene hentet fra «Fantastic» livlig, sprudlende pop med lang holdbarhetsdato.

Beste single fra Wham! i 1984 var derfor «Last Christmas»

Med «Make It Big» (1984) fikk Wham! billett til megaklassen, forutsigbart nok er det klart hørbart på de singlene som fant veien fra albumet. «Wake Me Up Before You Go Go» viderefører rett nok den løsslupne stemningen fra debutalbumet, men sammenlignet med for eksempel «Young Guns (Go For It!)» virker humøret både påtatt og kontrollert. Det samme kan sies om Motown rip-off’en «Freedom», mens sukkersøte «Careless Whisper» (kreditert George Michael alene) og forsøksvis sofistikerte «Everything She Wants» begge demonstrerer et voksnere Wham! og en type pop som peker frem mot George Michaels solokarriere. På sine premisser fine låter, men spesielt underholdende eller festlige er de ikke. Beste single fra Wham! i 1984 var derfor «Last Christmas» – som ikke er inkludert på «Make It Big» – , søt, vemodig julepop som ikke kan beskyldes for å være en stor komposisjon, men som har mye av den naive sjarmen som deler av materialet på «Make It Big» mangler.

De singlene som kom i årene 1985 og 1986 viser at Michael for alvor hadde fokuset på en fremtid uten Ridgeley, og «A Different Corner» var nok en godt utført, sensuell pusesingle for damene utgitt under eget navn. Felles for duoens siste singler er at de alle preges av dyktig, men akk så småkjedelig soulpop. «I’m Your Man» og «Where Did Your Heart Go?» er på ingen måte dårlige låter, som mainstream populærmusikk og et minste felles multiplum for de store kjøpemassene er de ypperlige eksempler på hvordan å gjøre det stort og salgbart. Som berusende, bevegende pop er de imidlertid totalt uvesentlige og understreker at Michael dro pluggen ut av Wham! på riktig tidspunkt.

Det er nok fortsatt slik at navnet Wham! ikke fremkaller så mange anerkjennede nikk eller gjør særlig lykke i seriøse selskap. Det forholder seg heller slik at «Wake Me Up Before You Go Go» og «Last Christmas» er tildelt roller som oppløftende nostalgia for berusede thirtysomethings i festlig lag, enn som klassisk, ubesudlet popmusikk uten datostempel. Kan hende er nettopp det Wham! sin store substans, evnen til på sitt beste å få mennesker som ikke engasjerer seg stort med popmusikk til å smile, le, danse og kline. Vi andre, som fortsatt mener vi vet så mye bedre, kan bare anerkjenne de kvalitetene Wham! faktisk hadde og uten antydning til ironi hente frem «The Final» som bevis på akkurat det.

TRACKS

Wham Rap! (Enjoy What You Do?) / Young Guns (Go For It!) / Bad Boys / Club Tropicana / Wake Me Up Before You Go Go / Careless Whisper / Freedom / Last Christmas (Pudding Mix) / Everything She Wants (Remix) / I’m Your Man / A Different Corner / Battlestations / Where Did Your Heart Go? / The Edge Of Heaven

Produsert av George Michael, Bob Carter og Steve Brown

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments