All Cats Are Grey

The Cure, Faith

The Cure, Faith
Fiction, lp 1981

Innen Robert Smith og hans The Cure kom på den tanke å putte hodet i ei bøtte med tjære og spyle kammen i dass, rakk de å lage «Faith». Fra og med «Pornography» (1982) fremstod de med all den floke vi siden har lært å kjenne. Grovt forenklet, men dog – i takt med hår ble også The Cures musikk mer massiv og sammenfiltret de kommende år.

«Faith», derimot, er The Cures reneste og klareste album ved siden av «Seventeen Seconds» (1980). Ren og klar fordi «Faith» fokuserer på det dvelende The Cure minus de mange gitarer som så ofte sirkler gjennom bandets andel suggerende monotoni. Foregående «Seventeen Seconds» var første gang The Cure for alvor viste frem denne siden ved bandet, med «Faith» fortsetter Smith, Gallup og Tolhurst å dyrke den sakteflytende formen samt tillate gitarene å bli utfordret av keyboards.

Langsomme bevegelser og stor atmosfære er albumets sjel, verdsettelse av konkret stil og stemning er klart viktigere enn oppfattelse av momentante enkeltspor for evnen til å synke inn i «Faith». Som uttrykk for bandets gotiske skyggeside er albumets materiale blant det mest kategoriske de har levert. Den goth som forefinnes på «Faith» representerer dog først og fremst ikke sorte ravner eller bleke ansikter under flosshatter, det er heller goth på grå og kjølig dag fanget i frostrøyk. Blant tørket høstløv og den første is på vannet, i dagene mellom siste rest av høst og første besøk av vinter.

The Cure, 1981

The Cure, 1981

Som aller finest rasler løvet og puster frosten gjennom «The Holy Hour», «All Cats Are Grey», «The Funeral Party» og «Faith». Fire ganger frelse for den som finner trøst og glede i det vemodige. Nakne men samstundes pompøse skisser som slepes sakte via Smith på fjern distanse, klangfulle gitarer, broderende basslinjer, dunkle keyboards og trommer som aldri prøver sidespor fra de sakte bedøvende dunk. Som en anelse mer bevegelig variant over tristessen, tar vidunderlig bassduvende «Other Voices» plass i noenlunde make landskap som de allerede nevnte. Hva gjelder «All Cats Are Grey», så er det umulig å komme forbi hvor mange fellestrekk den har med det vårt eget Fra Lippo Lippi bedrev under deres aller tidligste år.

Ved to anledninger bryter «Faith» mønster og øker intensiteten, «Primary» og «Doubt» er albumets enslige eksempler på det mer heftige og hastige The Cure. «Primary» tilhører bandets klassiske singler og står utmerket på egne ben, «Doubt» er mange tvil svakere og albumets semreste kutt. Uansett hvor god «Primary» er, både den og «Doubt» oppfattes som ubudne gjester på «Faith». Som helhet ville albumet vært bedre tjent med to alternativer i samme selskap som de øvrige sporene. Med, som en tanke, «In Your House» og «A Forest» — begge fra «Seventeen Seconds» — plassert på bekostning av «Primary» og «Doubt», ville «Faith» vært fullendt melankoli.

Meget mulig er «Faith» ikke blant The Cures tre, fire beste album, men for et band med en mangslungen katalog er «Faith» et av de mange album som vil treffe den avgjørende streng hos noen av de som såvidt har rukket å bli nysgjerrige på bandet. Det er ikke så mye av The Cures popteft her, det er ikke så mye av The Cures intense fortvilelse her, men det er desto mer av The Cures malende, sorgvakre innadvendthet her. Det er også en side ved bandet, og for flere av oss er det den fineste av deres mange sider.

TRACKS

The Holy Hour / Primary / Other Voices / All Cats Are Grey / The Funeral Party / Doubt / The Drowning Man / Faith

Produsert av Mike Hedges og The Cure

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments