Twilight Of The Mortal

Killing Joke, Brighter than a thousand suns

Killing Joke
Brighter Than A Thousand Suns
E’G, lp 1986

Selv bleke, britiske, apokalyptiske postpunkere med røtter i 77–generasjonen blir før eller siden voksne. Killing Joke ble for alvor voksne med «Brighter Than A Thousand Suns», det vil si så voksne som det er mulig å bli uten å krysse over til mainstream.

Det tok mange år og album med rett så kompromissløs rock, foruten en liten avstikker til Island, før Killing Joke entret den retningen som slår ut i full svart rose på «Brighter Than A Thousand Suns». Nevnte utflukt til Island fant sted som følge av at vokalist Jaz Coleman mente å sitte på sikker informasjon om at verdens undergang var urovekkende nær, og at Island var et sikkert tilfluktssted som kom til å unnslippe Armageddon.

Nå viste det seg jo at Colemans informasjon ikke var helt etterrettelig, bandet tok følgelig konsekvensen av dette og kom etter hvert tuslende tilbake til de britiske øyer. It’s only goth ‘n’ roll, you know.

Island og helvete som straks braker løs er kanskje ikke så interessant i forhold til albumet «Brighter Than A Thousand Suns», men det forklarer på sett og vis Killing Jokes sjel og ståsted. Det igjen forklarer hvor utpreget salgsvennlig albumet «Brighter Than A Thousand Suns» fremstår for alle med tette relasjoner til bandets tidligere (og senere) album.

Fire dystre menn i duffelcoats vandrende på en dypfryst åker, store snøfiller, rett før siste rest av dagslys forsvinner

«Brighter Than A Thousand Suns» er stor, atmosfærisk panoramarock som låner triks fra samtidens Simple Minds og U2, foruten fra Echo & The Bunnymen og The Cult. Killing Joke anno 1986 ligner dog ikke noen av disse fire bandene, men de benytter mange av de samme virkemidlene og skaper vellydende anthemrock som prøver å være større enn fjell, fossestryk og verdens største fangarmer. Om «Brighter Than A Thousand Suns» hadde vært en video hadde den vist fire dystre menn i duffelcoats vandrende på en dypfryst åker, store snøfiller, rett før siste rest av dagslys forsvinner, et fugleskremsel i det fjerne. Sorg og tilgjort tungsinn. «Brighter Than A Thousand Suns» er med andre ord en stor klisjé, men en god klisjé.

Killing Joke, 1986

Killing Joke, 1986

En god klisjé fordi albumet byr på et jevnt, velprodusert materiale med sterke refrenger og stemningsfulle keyboardlandskaper i god balanse mot markant bass, metalliske gitarer og monoton, bastant rytmikk. Killing Joke har alltid vært forbundet med tribalinfluert tromming, men dette elementet av primitiv rytmikk er fullstendig visket ut på «Brighter Than A Thousand Suns». Her er det enkel, rett frem stadionpumping svært typisk for epoken. Mangelen på finesse oppveies av at det skapes et konstant driv som passer albumets direkte, refrengfokuserte låtmateriale alldeles ypperlig.

Gotisk poprock som appellerer til poserende goths

«Adorations», «Twilight Of The Mortal», «Wintergardens» og «Rubicon» er de fire beste eksemplene på at Killing Jokes retning på «Brighter Than A Thousand Suns» fungerer. De fungerer alle i retning av å være gotisk poprock som appellerer til poserende goths, men sier samtidig ikke nei takk til en opptreden på Top Of The Pops. De øvrige fire sporene har dog mye av de samme kvalitetene, de føyer seg alle inn i en helhet — med unntak for fine «A Southern Sky»s flørt med melankolsk synthpop — som durer og flyter uten pauseknapp eller bløte, sære, uvedkommende avbrudd. Mangelen på variasjon er sikkert egnet til å plage enkelte, men med kun åtte spor i folden overdriver ikke Killing Joke leken og avslutter innen gjentagelsene blir for mange. Det er faktisk en akkurat passe lang lek til at det frister å ta en ny runde.

«Brighter Than A Thousand Suns» er ingen fullgod erstatning for Killing Jokes første to album — hvor de i stor grad bidro til å definere viktige deler av den alternative, industrielle rocken som oppstod på slutten av 80–tallet — , men det er et usedvanlig vellykket album og en usedvanlig vellykket utvikling for et smått aldrende band. Det er altså et langt mindre viktig album enn et par av deres tidligere, men det behøver ingen knyte en knute ved så lenge det høres så bra ut som det gjør.

TRACKS

Adorations / Sanity / Chessboards / Twilight Of The Mortal / Love Of The Masses / A Southern Sky / Wintergardens / Rubicon

Produsert av Chris Kimsey

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments