Maria Magdalena

Sandra, The Long Play

Sandra, The Long Play
Virgin, lp 1985

Gjennom siste halvpart av 80-tallet entret en rekke kvinnelige artister hvis navn begynte på S og sluttet på A hitlistene. Etterhvert som navn som Samantha Fox, Sabrina, Sinitta, Spagna og Sonia gjorde seg bemerket for kortere eller lengere tid, ble S-navnene nesten for en vits å regne og synonymt med spekulativ novelty-pop av begredelig kvalitet.

Tyske Sandra var først ute av S-ene, og selv om “The Long Play” gjerne regnes som hennes internasjonale debut, hadde hun i 1985 allerede lang fartstid som artist hjemme i Tyskland hvor hun debuterte tilbake i 1976. Ved utgivelsen av “The Long Play” var hun kjæreste med eksil-rumeneren Michael Cretu (de giftet seg i 1988), og albumet er vel så mye hans verk som det er Sandras. I rollen som produsent, arrangør og låtskriver trekker Cretu i de fleste trådene, Sandra bidrar ikke med så mye annet enn vokal – som er pen nok, men uten overbevisende kvaliteter – samt et salgsvennlig ytre.

Det er to ting som skiller Sandra en anelse fra de fleste andre av S-ene. For det første fremstod hun langt mer dydig og påkledt enn sine medsøstre, for det andre inneholder hennes variant av europop en touch pompøsitet og sakral aura. På “The Long Play” er det – med en viss velvilje – mulig å høre vage antydninger av det som senere skulle bli Cretus hovedsyssel – det kvasireligiøse, new age goes pop-prosjektet Enigma.

Kitchy-catchy europop av høy klasse

Sandra vil av de fleste huskes for “(I’ll Never Be) Maria Magdalena” (som oppnådde 1. plass i 21 land, deriblant Norge) og i noe mindre grad for “In The Heat Of The Night”. Begge disse er kitchy-catchy europop av høy klasse, og især “(I’ll Never Be) Maria Magdalena” fortjener sin plass på de mange 80s pop-samlingene som pushes av TV Shop og lignende salgskanaler. Spørsmålet er selvsagt om resten av albumet har livets rett nesten tyve år etter utgivelse.

Sandra

Svaret på det er et ganske klart ja. De øvrige seks sporene er ikke like sterke poplåter som de to nevnte singlene, men samtlige inneholder fine popmomenter og tildels stilfulle arrangementer. På bakgrunn av at “The Long Play” er maskinell, kontinental pop fra en periode på 80-tallet da plastikk, bomber og granater begynte å bli vel dominerende i produksjonen av popmusikk; så lyder platen i dag overraskende sober og smakfull. Enkelte innslag av gitarer samt hyppige drypp av østlige toner og stemninger er med på å gi albumet et totalt sett ganske varmt uttrykk.

Kutt som “On The Tray (Seven Years)”, “Sisters And Brothers” og “Little Girl” er alle florlett, sommerlig pop med bred og behagelig radioappell. “You And I” og “Heartbeat” er litt mindre overbevisende forsøk på å gjenta grepene fra de to store singlekuttene, men begge fungerer likevel helt greit. Selv den sukkersøte, siste dansen-svisken “Change Your Mind” er det fortsatt mulig å høre uten at rødmen brer seg.

“The Long Play” står – først og fremst takket være Cretus udiskutable evner som popsnekker og lydtapetserer – som et hyggelig bevis på at den vanligvis så utskjelte 80s europopen i sine beste øyeblikk faktisk hadde noe for seg. Du kan gjerne le hele veien herfra og hjem til artpop-samlingen din av en slik konklusjon, men ta gjerne en lytt til hele albumet før det avfeies som antikvarisk eurotrash.

TRACKS

In The Heat Of The Night / On The Tray (Seven Years) / Little Girl / You And I / (I’ll Never Be) Maria Magdalena / Heartbeat / Sisters And Brothers / Change Your Mind

Produsert av Michael Cretu

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments