Stanztrigger

Yello, Solid Pleasure

Yello, Solid Pleasure
Ralph, lp 1980
Omtale basert på reissue Universal, cd 2005

«The Race» er for det store flertall den første og umiddelbare assosiasjon til Yello, flittig benyttet som tapet av fantasiløse produsenter av fartsfylte sportsreportasjer som den er. Dernest følger «Oh Yeah» og muligens en eller to titler av mindre familiært kaliber.

Ikke så mye altså, men dog nok til at de fleste har et inntrykk av Yello som en noe snurrig, eksentrisk duo litt til side for den store strøm. Hvilket er et inntrykk som medfører riktighet.

For hva annet ville være å vente av to herrer med bart og uten røtter i noe tradisjonelt musikermiljø? Vokalist Dieter Meier, millionærarving, bedriftseier, profesjonell pokerspiller, tidligere medlem av det sveitsiske landslaget i golf og performanceartist, og Boris Blank, lydforsker som fra tidlig tenår av har samplet og arkivert alt som avgir sus, brus, dur eller rytme. Meiers vokale ablegøyer pluss Blanks omfattende bibliotek av biter og bruddstykker gir hva som er Yellos fundament, fri lek kombinert med laboratorisk perfeksjonisme.

Yello som trio var et faktum under deres tre første album, Carlos Perón — en mann med tilsvarende tilnærming til lyd og klipp som Blank — bidrar på debutalbumet «Solid Pleasure»; men det er i all hovedsak Meier + Blank som styrer showet. Noe de gjør med større bredde og variasjon enn på kanskje noe annet album i deres katalog. For «Solid Pleasure» er ikke, om noen skulle tro motsatt, begrenset til vokal, samples og synth. Gjestemusikanter trakterer gitar og trommer, og det ikke bare som garnityr men ved flere anledninger som drivende krefter i arrangementene.

Yello

L–R: Blank, Meier, Perón

«Solid Pleasure» har kun to kutt i direkte slekt med hva vi gjerne knytter til Yello, festlige «Bimbo» og vidunderlige «Bostich». Sistnevnte Yellos første innhogg i USA, i maxiutgave en pop sak på den amerikanske danse–/klubblisten. Begge disse kapsler det erketypiske Yello, der både sound, vokal og rytme spretter inn og ut fra alle kanter. Litt som i en boble med tegneserieuttrykk, som i snap, crackle, pop og spjoing.

Samba, polka, ska, kosmisk kraut, psychpop, blues, rene lydmontasjer og bananer fra en eller annen karibisk øy

Foruten disse rommer «Solid Pleasure» helt andre og egentlig alle ting. Samba, polka, ska, kosmisk kraut, psychpop, blues, rene lydmontasjer og bananer fra en eller annen karibisk øy. Alt servert på et elektronisk brett, noen skritt foran de aller fleste av kontemporære konkurrenter, særdeles virilt og med flust av glimt i øyet. Flotte «Night Flanger» kan stå som eksempel på noe av albumets bredde, filmatisk elektroflyt i møte med bluesy shuffle. Eller «Rock Stop», elektro, rock og ska bundet sammen.

Det vil ikke være noen overdrivelse å påstå at «Solid Pleasure» er en plate i fri og forvirrende flyt. Begrensninger eller måtehold er her lite av, det er som alt skal prøves, smakes på og ristes oppned. Noe som gjør Yellos debut til først og fremst en dings for frilynte lyttere, og som sådan er det et riktig artig album. Det vil dog selv for disse være vanskelig å pusle «Solid Pleasure» frem til en plate det er naturlig å spille fra A til Å spesielt ofte. Til det å gjøre tyter det rett og slett til litt for mange kanter.

TRACKS

Bimbo / Night Flanger / Reverse Lion / Downtown Samba / Magneto / Massage / Assistant’s Cry / Bostich / Rock Stop / Coast To Polka / Blue Green / Eternal Legs / Stanztrigger / Bananas To The Beat + BONUS: Thrill Wave / I.T. Splash / Gluehead / Smirak’s Train / Bostich (N’Est–Ce Pas)

Produsert av Ursli Weber og Yello

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments