Dare! Tour 2007

The Human League, Dare! Tour 2007
Rockefeller, Oslo, 19.12.2007

The Human League ble akkurat den fest og glede vi veteraner hadde håpet og forventet. Solid støttet og varmet opp av OneTwo, selv om denne mann kom fri og løs litt for sent til å overvære mer enn de siste ti minuttene av Claudia Brücken og Paul Humphreys. Folk med bedre prioriteringsevne og næringsvett enn meg kunne imidlertid bekrefte at OneTwo var en positiv opplevelse fra intro til outro.

Gjennom de siste tolv år har The Human League ikke utgitt mer enn ett studioalbum; hvilket gjør faren for rusten retro og sørgelig skue overhengende. Så viser seg ikke å være tilfellet for våre venner, for manko på nytt materiale og hyppige konserter har gitt bandet muligheten til å terpe inn det gamle med en profesjonalisme verdig Las Vegas. Backlog og ymse samlere bringer nok fortsatt inn mynt, men The Human Leagues eksistens av i dag beror på hva og hvordan de makter å levere på scene. Dette vet de, og derfor klarer de en rutinemessig kveld på jobb å skape den entusiasme som kreves for å gi et nær fullsatt Rockefeller bredt smil.

Helt rutinemessig er denne runden ikke, dette siden de for første gang fremfører «Dare» (1981) fra første til siste tone

Skjønt; helt rutinemessig er denne runden ikke, dette siden de for første gang fremfører «Dare» (1981) fra første til siste tone. Dette vidunderlige album som nærmest en gang for alle sementerte ubesudlet synthpop som innbringende salgsvare. Et slikt grep gir konserten større spenning og dynamikk enn hva en ren hitparade bringer, hvor hvile og utløsning veksler så mye mer naturlig enn ved atten singler i rekke. Når senere, pluss én tidligere, singler så følger, blir mengden og miksen sånn akkurat passe mettende. Noen av oss hadde ikke blitt direkte grinete om også «Empire State Human» fant plass, men foruten nevnte fikk de fleste tilfredsstilt en realistisk ønskeliste.

Philip Oakey, radikalt tynnere i luggen men fortsatt like høy og rank, bar vokal og innsats med en totalitær myndighet til terning seks. I en alder av 50+ evner han fortsatt å fremstå som en troverdig popstjerne der mange av og i samme generasjon gjør småpinlige karaokekarikaturer av fordums glans. Sulley og Catherall sjarmerer fortsatt på tilsvarende nivå som da de som skolepiker fant sine roller i The Human League; hvilket betyr vokalprakt på medium nivå og dansebevegelser klemt mellom keitete og vamp.

Som trio ikon av betydelig karakter, noe annet eller andre ville blitt fryktelig feil. Fire menn i rygg legger ned all den lyd og energi som ønskes kan, maestro Neil Sutton imponerer især og gjør ikke skam på så mye som et sekund av de linjer, riff eller hooks som sitter hamret inn med millimeterpresisjon hos gamle fans.

Smakfull design, dekor og lys samt pene og passelig meningsløse bilder på lerret — budsjett klasse Pink Floyd er det ikke tale om, men det er da heller ikke nødvendig for å skape show med stil — , rammer inn og gir siste spiss på en konsert som vil bli husket bedre og lengre enn mange andre. The Human League beviste at de fortsatt har rett til å reise rundt og kreve inngangspenger i bytte mot gammelt stoff. Med slik kvalitet som i går, må de gjerne ta turen til vårt hjørne litt oftere.

SETLIST

The Things That Dreams Are Made Of / Open Your Heart / The Sound Of The Crowd / Darkness / Do Or Die / Get Carter / I Am The Law / Seconds / Love Action (I Believe In Love) / Don’t You Want Me / Hard Times / The Lebanon / All I Ever Wanted / Human / Heart Like A Wheel / (Keep Feeling) Fascination / Mirror Man / Being Boiled / Together In Electric Dreams