Spiritwalker

The Cult, Pure Cult – The Singles 1984-1995
Beggars Banquet, cd 1993 / 2000

Det er lov å le litt av The Cult, av deres stadig skiftende image og grenseløse behov for å fremstå som spirituelle hardrockere. Gjennom ulike faser som gothianere, biker-rockere, muskuløse metalguder, tilbedere av moder jord og indiansk visdom, og til sist som teknologisk oppdaterte metalmodernister, har The Cult aldri gjort det særlig enkelt eller forutsigbart for sine tilhengere. Annet enn at det alltid har omhandlet kraftfull rock med hodet godt plassert et sted i det høyere skylag.

Det er også lov å la seg fascineres litt av The Cult, for deres historie vitner om et band med mot til å virkeliggjøre musikalske visjoner et godt stykke til side for de fleste britiske band av samme årgang. The Cult var ganske så alene blant de mer eller mindre store engelske navn å ta den retning de gjorde, mot hardrockens røtter og jakten på det definitive riff. The Cult tok aldri permanent og manøvrerte målrettet forbi pudler, ekstremister og rølpekåte glamrockere. Med årene blir det stadig lettere å se at The Cult var et lite unikum på den britiske scene gjennom 80-tallet, et syn som bør kunne aksepteres også av de som vet å styre sin begeistring for bandet.

«Pure Cult» forefinnes i to versjoner, først utgitt i 1993 (hvilket var den utgaven som toppet den engelske albumlisten) og i oppjustert utgave for 2000. De avviker ikke fra hverandre i særlig annen grad enn at «Coming Down» og «Star» – hentet fra «The Cult» (1994) – er hektet på sammen med promosingelen «In The Clouds» fra 1996. Undertittelen farer for øvrig ikke med løgn, «Pure Cult» gir rom for samtlige singler The Cult lanserte.

Hørt hulter til bulter, siden noen har valgt å gi fanden i kronologien (hvorfor skal det være så vanskelig?), bringer The Cults singler en overraskende følelse av kontinuitet. Der det ene studioalbumet hørt etter det andre med all tydelighet viser The Cults utvikling, blir bandets bevegelser hørt single for single mindre dramatiske. Singelens natur og formål som direkte tupp er ganske sikkert den viktigste årsak til at The Cults singler fremstår som mer konsekvente enn albumene, men samtidig forsterker de også formeningen om at The Cult alltid – uavhengig av karrierestadie – kom frem som distinkt The Cult. Det igjen beror på Ian Astburys tydelig definerbare vokal og Billy Duffys dominante gitarer. Bassister og trommeslagere ble spist og tilpasset på løpende bånd av Astbury / Duffy, hvilket vil si at det i realiteten aldri var andre musikere som i særskilt grad fikk sette preg på bandets lydbilde.

The Cult anno «Sonic Temple», 1989

Differanser er likevel ikke vanskelige å spore, det er en markant forskjell fra en spinklere produsert gothrocker som «Spiritwalker» (1984) til en bredbeint stadionrocker som «Fire Woman» (1989). Ulikhetene ligger dog mer i produksjon og sjangerjustering enn selve komposisjonene, «Spiritwalker» og «Fire Woman» vil i realiteten samme vei – opp mot ekstatiske anthems for knyttede never. Det samme moment kan føres for en rekke av The Cults beste singler, «She Sells Sanctuary» (1985), «Lil’ Devil» (1987) og «Wild Hearted Son» (1991) representerer tre album som hver for seg er tre fasonger av The Cult; i singleformat er det likevel ikke stort annet enn produksjon som separerer disse tre sporene fra hverandre.

Flere fine singler – og foruten de som allerede er nevnt må «Revolution», «Love Removal Machine», «Wild Flower», «Sun King» og «Sweet Soul Sister» fremheves – til tross, The Cult var først og sist et albumband. Det reflekteres av det faktum at bandets singler aldri kom høyere enn #15 i England («She Sells Sanctuary» og «Fire Woman» klarte begge den plasseringen) mens albumene gikk langt høyere. Enda tydeligere reflekteres imidlertid det av å høre «Pure Cult», for singlene alene er ikke nok til å yte The Cult rettferdighet.

Som en oppsummering av The Cults singler gjør imidlertid «Pure Cult» god nytte for seg, og kan dessuten skryte av et fint hefte med konsis og velskrevet historikk. Plukk gjerne opp «Pure Cult», men ha i minne at «Love» (1985), «Electric» (1987) og «Sonic Temple» (1989) er helt essensielle for å virkelig fange grep om The Cult.

TRACKS

She Sells Sanctuary / Fire Woman / Lil’ Devil / Spiritwalker / The Witch / Revolution / Love Removal Machine / Rain / In The Clouds / Coming Down / Edie (Ciao Baby) / Heart Of Soul / Wild Flower / Star / Resurrection Joe / Go West / Sun King / Wild Hearted Son / Sweet Soul Sister

Produsert av Chris Kimsey, John Brand, Steve Brown, Rick Rubin, Bob Rock og Richie Zito