The Cult

The Cult, 1989
The Cult anno "Sonic Temple", 1989

The Cult fulgte aldri motebildet og var et band det ikke medførte større kred å omfavne. Hardt rockende riff bragte dem imidlertid langt forbi og over status som kryptisk kult. Med opprinnelse i The Southern Death Cult, et band bestående av Ian Astbury (som på den tiden kalte seg Ian Lindsay), Buzz Burrows, Brian Jepson og Haq Quereshi, startet det hele i Bradford, England, 1982.

The Southern Death Cult oppnådde en viss oppmerksomhet med sin tribal-influerte goth, men gikk i oppløsning allerede i 1983 og etter kun ett album. Burrows, Jepson og Quereshi holdt sammen og ble en del av Getting The Fear, mens Astbury beholdt rettighetene til bandnavnet og kortet dette ned til Death Cult. Astbury hentet inn Jamie Stewart og Ray Mondo (begge fra Ritual) som rytmeseksjon og ex-Theatre Of Hate gitarist Billy Duffy (eg. navn William Henry Duffy) som nye medlemmer i bandet.

Med Duffy i rekkene var det partnerskapet som The Cult senere har hvilt på etablert. Bassist Jamie Stewart ble en trofast brikke, og holdt stand i bandet frem til 1990. Foruten Stewart har en rekke bassister og ikke minst trommeslagere vært innom The Cult. Blant de mest prominente navn er Matt Sorum (Guns n’ Roses), Craig Adams (The Mission, The Sisters Of Mercy) og Mark Brzezicki (Big Country).

Fra mørk, anthemisk rock til klassisk hardrock med anstrøk av mystisisme

Death Cult platedebuterte med ep’en “Brothers Grimm” juli 1983, og etter singelen “God’s Zoo” senhøsten samme år foretok bandet sitt endelige navneskifte. Trimmet ned til The Cult – ‘Death’ ble fjernet for å unngå for sterke assosiasjoner til gothbevegelsen – lanserte bandet deres første studioalbum med “Dreamtime” sensommeren 1984. “Dreamtime” la premissene for den utvikling The Cult skulle ta gjennom de påfølgende album, fra mørk, anthemisk rock til klassisk hardrock med anstrøk av mystisisme. Sistnevnte element ved The Cult beror på Astburys erfaring med og tilknytning til nordamerikansk indianerkultur, noe han første gang tilegnet seg under oppvekstsår i Canada.

The Cult, 1985

The Cult anno “Love”, 1985

Andrealbumet “Love” (1985) ble det store gjennombruddet i hjemlandet (#4) med “Rain” og “She Sells Sanctuary” som topp 20 hits, og det ble også første anledning hvor The Cult entret listene i USA. “Electric” (1987) og “Sonic Temple” (1989) markerer bandets kunstneriske og kommersielle peak, med “Sonic Temple” vokste The Cult til virkelig arenastatus og kunne se albumet notere seg for en 10. plass på den amerikanske albumlisten. Bandets posisjon i USA var på ingen måte merkelig, siden det musikalske format de på det tidspunkt hadde formet var langt mer amerikansk enn engelsk i uttrykk.

Som mange andre eldre band av tyngre sort ble de oppfattet som passé da grunge og nye former av metal tok tet

The Cults periode som stort navn ble imidlertid av kortvarig karakter, som mange andre eldre band av tyngre sort ble de oppfattet som passé da grunge og nye former av metal tok tet på begynnelsen av 90-tallet. Etter det noe skuffende “Ceremony” (1991) forsøkte The Cult å oppgradere lydbildet i takt med tiden på “The Cult” (1994), et grep som ikke var spesielt vellykket og sendte bandet ytterligere nedover salgslistene. Uenighet mellom Astbury og Duffy om den kursen som “The Cult” tok, bragte The Cult til oppløsning våren 1995.

Astbury dannet deretter Holy Barbarians, deres eneste album – “Cream” (1996) – var en samling tam retrorock som forsvant uten å sette merkbare spor etter seg. Soloalbumet “Spirit/Light/Speed” (2000) led samme skjebne, og Astburys mest profilerte rolle utenfor The Cult har vært hans innsats som Jim Morrison i den mye omdiskuterte ‘gjenforeningen’ av The Doors. Astbury / Duffy / Sorum gjenopplivet The Cult i 1999, albumet “Beyond Good And Evil” (2001) klarte såpass bra som en 37. plass i USA og fortalte med det at The Cult fortsatt ble husket av mange.

Etter turnéen i forbindelse med “Beyond Good And Evil” gikk The Cult igjen i opplag. Astbury fortsatte sitt engasjement i The Doors Of The 21st Century (som senere ble til Riders On The Storm etter at Densmore samt Morrisons familie nektet bandet å titulere seg med noe som helst i retning av ordet ‘dører’), mens Duffy involverte seg i Dead Men Walking (en slags supergruppe med folk fra bl.a. Spear Of Destiny, The Alarm og Big Country) og Sorum gikk til Velvet Revolver.

SKRIV EN KOMMENTAR:

avatar