Space Age Love Song

A Flock Of Seagulls, (ST)
Jive, lp 1982

Et ubrukelig bandnavn og ubehjelpelige frisyrer til tross, A Flock Of Seagulls stod helt i front av den kortvarige invasjonen av britisk, elektronisk popmusikk på det amerikanske markedet i 1982. A Flock Of Seagulls var gjennom image og plateomslag ingen selvfølgelige popstjerner, men en oppsiktsvekkende god single og hyppig markedsføring av nystartede MTV bragte bandet femten liflige minutter i USA.

Den oppsiktsvekkende gode singelen er selvsagt «I Ran», en glidende elektropop’er med jinglende gitarer og et momentant, idiotsikkert refreng som tigger om repetiv spilling. «I Ran» er en av epokens og sjangerens beste poplåter, fortsatt like slitesterk i dag som da den entret en overraskende 9. plass på den amerikanske singlelisten høsten 1982.

Som representant for debutalbumet «A Flock Of Seagulls» tegner den dessuten et riktig bilde av bandets sound, en fusjon av kjølig synth og new wave – delvis kalkulert distansert, delvis rastløst rytmisk. Med ørene på autopilot kan A Flock Of Seagulls fort oppfattes som et rent synthband, men med unntak for enkelte spor så er det meste av materialet på «A Flock Of Seagulls» sterkt preget – om enn ikke dominert – av Paul Reynolds markante gitar; for øvrig en gitar og et sound som skylder alt til samtidens britiske postpunk. Med levende bass og streit slagverk i bunn blir derfor A Flock Of Seagulls et langt mer rockete band enn foreksempelvis The Human League og Blancmange.

Synth og sansen for det søte, kommersielle liv

Det å forklare A Flock Of Seagulls som et… uhm… rock ‘n’ roll band er neppe troverdig, og det er da heller ikke hensikten. Men hør spor som «Modern Love Is Automatic» og «You Can Run», og hør et band som bygger låter rundt skarpe, kantede gitarriff og hissig fremdrift. Parret med synth og sansen for det søte, kommersielle liv blir det vel så mye pop som rock – men forbindelsen til new wave og seig punk er ganske åpenbar. Aller tydeligst – men minst vellykket – er denne forbindelsen på høylydte «Standing In The Doorway», en låt som befinner seg kun få centimeter og en mer rufsete produksjon fra hva et halvrølpete rockband ville gjort.

Nuvel. «A Flock Of Seagulls» er likevel først og fremst et popalbum, et popalbum som kan by på flere kutt som nesten når «I Ran» til hårfestet. «Space Age Love Song» var single nummer to fra albumet, en flytende, melodiøs, halvt drømmende affære som kiler popmuskelen på avslappet, behagelig vis. «Messages» er hastig synthpop, snaue tre minutter uten sikkerhetsbelte i klubbland anno 1982 – albumets høydepunkt ved siden av «I Ran» og «You Can Run». Med «Telecommunication» avleveres albumets mest primitive synthlåt, naiv electrofuturisme som nok hadde større kraft dengang da men fortsatt er underholdende.

Avslutningsvis taper albumet noe fokus, allerede nevnte «Standing In The Doorway» er sånn passe slitsom, instrumentalen «D.N.A.» lyder i dag mer likegyldig enn hva godt er, og baktunge «Man Made» evner ikke å plassere den tankefulle, dempede exit’en som trolig er hensikten. Alle disse tre er dog helt brukbare spor, men de makter ikke å engasjere i samme grad som albumets beste deler.

I min lille verden og platesamling vil «Listen» – som inntil nylig har vært så og si umulig å oppdrive på cd – for alltid stå som A Flock Seagulls’ beste verk, men «A Flock Of Seagulls» inneholder såvidt mange sterke låter at det ikke er noe i veien for å begynne med akkurat denne. Guiden til gleden ved A Flock Of Seagulls er for øvrig ganske så kort, de to nevnte albumene er de eneste en normalt fungerende person trenger ta seg bryet med å søke opp. Det innebærer at A Flock Of Seagulls’ storhetstid var kortvarig, kortvarige forhold kan likevel skape gode øyeblikk – «A Flock Of Seagulls» er et slikt øyeblikk.

TRACKS

I Ran / Space Age Love Song / You Can Run / Don’t Ask Me / Messages / Telecommunication / Modern Love Is Automatic / Standing In The Doorway / D.N.A. / Man Made

Produsert av Mike Howlett og Bill Nelson