The World is My Oyster

Frankie Goes To Hollywood, Welcome To The Pleasuredome

Frankie Goes To Hollywood, Welcome To The Pleasuredome
ZTT, 2lp 1984

Noen få album, noen ytterst få blant alle de album som blir utgitt, oppnår status som tilnærmet uangripelige. Plater opphøyde og plassert på pidestall, plater som toneangivende og innflytelsesrike musikkskribenter med jevne mellomrom bejubler og sørger for at beholder statusen gjennom nok en generasjon.

«Welcome To The Pleasuredome» nyter rett nok ikke en slik ubetinget posisjon i rockens arkiver, ikke som en «Revolver», en «Blonde On Blonde» eller en «Marquee Moon», men det hefter likevel et omdømme til albumet som ikke er helt ulikt det rockens kanoniserte utgivelser sliter med.

For alle med et genuint forhold til 80-tallets popmusikk er «Welcome To The Pleasuredome» en bauta, et produksjonsteknisk mesterverk (en klisjé siden mange av oss overhodet ikke aner hva det innebærer, det bare høres fett ut), en markedsføringsmessig genistrek, og ikke minst ny, banebrytende popmusikk som tøyer grenser. Dette er opplest og vedtatt av alle som mener å ha grunnlag for å mene, noe som gjør det vanskelig å kritisere «Welcome To The Pleasuredome» såvel som å høre albumet med åpne ører og åpent sinn.

Etter min mening er det eneste man virkelig kan være enige om i forbindelse med Frankie Goes To Hollywood og «Welcome To The Pleasuredome» den lille, men ikke uviktige, detaljen at det var et uhyre vellykket konsept.

Agenda: Plateselskapet ZTT ved produsent Trevor Horn og propagandaminister Paul Morley bestemte seg for å forvandle Frankie Goes To Hollywood til tidenes største band.

Metode: Mektig lyd, bomber og granater, dunder og brak, hissende discobeat, eksplisitt sex, humor, provoserende slogans, politikk, homoerotikk, remix inn og remix ut.

Status: Trolig 1984s mest omtalte band, tre singler som nummer 1. i England, dobbeltalbumet som nummer 1. i England. Det hele fungerte over all forventning.

Alt dette befinner seg her, på «Welcome To The Pleasuredome», og ingen andre steder. Frankie Goes To Hollywood er «Welcome To The Pleasuredome», «Welcome To The Pleasuredome» er Frankie Goes To Hollywood, alt før og etter er kun en sørgelig historie om et utilstrekkelig, halvdårlig band.

Et pop-progressivt mesterverk som alene er verdt albumprisen

Det første kvarteret av «Welcome To The Pleasuredome» tilhører pophistorien, introen «The World Is My Oyster» og tittelsporet utgjør et pop-progressivt mesterverk som alene er verdt albumprisen. Tittelkuttets dyriske kraft og dynamiske faser er et av tre tilfeller på albumet hvor man virkelig føler at bandet og Horn skaper en ny form av popmusikk, en type popmusikk som er tidligere uhørt. De to andre tilfellene er selvsagt «Relax» og «Two Tribes», to jagende discorockere som fortsatt høres tøffere, bedre og farligere ut enn det aller meste av popmusikk som er skapt i årene etterpå. En ypperlig, intens coverversjon av «War» skiller de noe likelydende «Relax» og «Two Tribes» og overfører ekstra tyngde til sistnevnte. Pustehullet «(Tag)» og en liten, vakker snutt i «Fury» (som er «Ferry Cross The Mersey» i forkledning) avrunder totalt tredve minutter musikk av svimlende styrke.

«Welcome To The Pleasuredome»s syv første spor fremstår som selve albumet, som idéen, som en samlet, gjennomtenkt popsuite. Alt klaffer, og resultatet kunne med inklusjon av noen håndplukkede spor fra resten av platen blitt et enkeltalbum av rystende kvalitet.

Det som inntreffer fra «Born To Run» – en fatteslig versjon av Bruce Springsteens låt – og ut er en, med enkelte unntak, sørgelig nedtur. Mulig tenkehatten og kreativiteten sprakk av overanstrengelse etter albumets overveldende innledning, den siste drøye halvtimen fremstår uansett i sammenligning som usammenhengende og preget av låter som verken spruter eller oppviser noen form for nyskapning.

Lyden av et band og en brekende vokalist som befinner seg milevis fra poprevolusjon

På spor som stressende og tåpelige «Krisco Kisses» (er det bare meg som synes den høres ut som en forkastet b-side fra Adam And The Ants?) eller flate, intetsigende «Wish The Lads Were Here» er middelmådigheten påtakelig, det er lyden av et band og en brekende vokalist som befinner seg milevis fra poprevolusjon. To engasjerende øyeblikk til har imidlertid albumet under beltet. «The Only Star In Heaven» oppviser noe av de samme pulserende lydeskapadene som albumets første del, og «The Power Of Love» er og forblir en kremtopp av en ballade. Når «Welcome To The Pleasuredome» til sist konkluderer med et fyndig bang, sitter man likevel tilbake med følelsen av delvis å ha blitt snytt. Fire, fem av platens siste spor er såvidt tomme og svake at adrenalinet som første halvtime frembragte forlengst er forduftet – et tidlig klimaks, og deretter bratt nedoverbakke.

Bang!

Bang? Var det alt?

To tiår etter all støyen fremstår ikke «Welcome To The Pleasuredome» særlig annerledes enn ved utgivelsen. Det er et album som verken har gått i oppløsning eller har avslørt nye ansikter, det er fortsatt et kvalitativt sprikende album som ville vunnet på en strammere redigering. Eller rettere sagt, det ville vunnet terreng ved å være rundt regnet tyve minutter kortere.

«Welcome To The Pleasuredome» er derfor i sin fulle bredde ikke det enestående albumet det kunne vært, men det inneholder tross alt noe sånt som førti minutter musikk av ravende kvalitet. Dette er et album som skal spilles høyt, og det som først og fremst skal spilles høyt er den første halve timen. Der finner du, gjennom syv spor, musikken som gjør at du bør kjøpe «Welcome To The Pleasuredome». Der finner du poprevolusjonen, der finner du årsaken for oppstyret, der finner du musikk som medfører – pardon my french – ståpikk.

TRACKS

The World Is My Oyster / Welcome To The Pleasuredome / Relax / War / Two Tribes / (Tag) / Fury / Born To Run / San José / Wish The Lads Were Here / The Ballad Of 32 / Krisco Kisses / Black Night White Light / The Only Star In Heaven / The Power Of Love / Bang

Produsert av Trevor Horn

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments