Hide and Seek

Howard Jones, Human's Lib

Howard Jones, Human’s Lib
WEA, lp 1984

Med debutalbumet “Human’s Lib” markerte Howard Jones seg som en av de mest spennende og lovende nykommerne i 1984. Av flere årsaker er det lett å forbinde ham med en annen britisk soloartist fra samme periode – Nik Kershaw.

De debuterte begge rundt samme tidspunkt, de opplevde begge stor og umiddelbar suksess med sine første utgivelser, og de var begge langt mer talentfulle låtskrivere enn majoriteten av artistene de konkurrerte mot på hitlistene og i postermagasinene. Sammenlignet med Kershaws ganske tradisjonelle lydbilde, fremstår imidlertid Jones som en mer vågal og spennende artist.

Leker på sett og vis med formatet på samme måte som Thomas Dolby

“Human’s Lib” er lyden av oppfinnsom state of the art synthpop anno 1984, og inkluderer klanger, tonelandskaper og rytmer som vitner om en inspirert artist med vilje og evne til å utforske nye vinkler. Han leker på sett og vis med formatet på samme måte som Thomas Dolby, men makter i langt større grad enn Dolby å omforme leken med synth og teknologiske duppedingser til kommersiell popmusikk. Selv om “Human’s Lib” er svært syntetisk i uttrykket, er det et varmt og levende album. Jones er pianist – han lærte seg å spille piano fra han var syv år gammel – , og er ikke redd for å hente inn små elementer fra sjangere som funk eller symfonisk rock. Han oppviser dessuten en human, ydmyk og klok innstilling til verden rundt seg, en innstilling som både direkte og indirekte kommer til uttrykk gjennom tekstene og gir flere av låtene en nesten naiv hippievibe.

“New Song” var Jones’ første single (utgitt høsten 1983), den resulterte i en tredjeplass på den engelske singlelisten og ble også en mindre hit i USA. Den viser Jones fra hans mest ukompliserte popside, en fin låt men som sammenlignet med resten av albumet blir veldig munter, lettvint og sommerlig. Albumet som helhet føles mer alvorlig og voksent, og sidestilt med de øvrige tre singlene hentet fra albumet blekner “New Song” ganske raskt.

Human's Lib

“What Is Love?” var oppfølgeren til “New Song”, og er det kuttet som for alvor gjorde Jones til et navn å notere bak øret. Utvilsomt albumets beste spor regnet etter salgsmessig potensiale, en stilig, smakfull låt med et uforglemmelig refreng og en deilig bittersøt tone. De to siste singlene viser Jones fra litt andre ulike musikalske sider enn den rendyrkede popmelodien. Hektisk, drivende nesten-funk med kunstige blåsere utgjør hovedfundamentet for “Pearl In The Shell”, duvende, ambiente keyboards farger mollstemte “Hide And Seek”. Sistnevnte er trolig det sporet fra “Human’s Lib” som gjør størst inntrykk over tid. En fascinerende låt som skaper panoramabilder av et goldt, rødlig ørkenlandskap hvor ingenting eksisterer – kun en evig vandring i altoppslukende ensomhet.

Ikke helt ulikt det Depeche Mode tapetserte sitt “Some Great Reward” med

Det av disse fire sporene som er mest definerende for albumet som helhet er nok “Pearl In The Shell”. Mer eller mindre tilsvarende låter er “Equality”, “Conditioning” og ikke minst “Hunt The Self”. Alle disse er rytmefokuserte, raske låter med spenst og iørefallende arrangementer. “Conditioning” er dog noe mørkere enn de andre, med forvrengt vokal i refrenget og ramlende, light-industrielle detaljer ikke helt ulikt det Depeche Mode tapetserte sitt “Some Great Reward” med samme år. For øvrig har det alltid undret meg hvorfor ypperlige “Equality” ikke fant veien til singleformat. Dennes berusende synthtema og boblende energi er som skapt for hitlistene, og gir en veldig lyst til å hoppe opp og ned; noe som resulterer i albumets bronseplass etter “What Is Love?” og “Hide And Seek”.

Enkelte mer anonyme spor – “Don’t Always Look At The Rain” er pretty-melankolsk men griper ikke, “Natural” mangler det lille ekstra – reduserer på ingen måte totalopplevelsen av albumet. Etter tyve år i selskap med “Human’s Lib” – gjennom kassettutgave, via vinyl og til cd – er det fortsatt en stor glede å høre platen. På min skala utmerker “Human’s Lib” seg som blant synthpopens aller beste album, og som et av 80-tallets mest givende popalbum uansett subsjanger. Hans neste album – “Dream Into Action” (1985) – var en solid oppfølger, men “Human’s Lib” fortjener likevel statusen som Jones’ definitive album.

TRACKS

Conditioning / What Is Love? / Pearl In The Shell / Hide And Seek / Hunt The Self / New Song / Don’t Always Look At The Rain / Equality / Natural / Human’s Lib

Produsert av Rupert Hine og Colin Thurston

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments