Fascination Street

The Cure, Disintegration

The Cure, Disintegration
Fiction / Polydor, cd 1989

«Disintegration» er album nummer to i en svært så løs trilogi innledet med «Pornography» i 1982 og avsluttet med «Bloodflowers» i 2000. Hva som er den indre tanken og tråden mellom disse tre albumene får bli opp til hver enkelt lytter å tolke, men det musikalske slektskapet mellom platene er usedvanlig sterkt.

Musikken og tonelandskapet er umiskjennelig The Cure, men nesten alt beveger seg så langsomt… akk så langsomt. «Disintegration» er lyden av et band som bøyer hodet og stirrer dypt innover, svøpt inn i svevende keyboards, Robert Smiths klagende stemme, og karakteristisk klimprende gitarer.

«Love Song» klatret faktisk til en forbløffende 2. plass på den amerikanske singlelisten

På dette tidspunktet var The Cure å regne blant de virkelig store alternative bandene («Love Song» klatret faktisk til en forbløffende 2. plass på den amerikanske singlelisten), og presterte derfor å gjøre et av sine minst tilgjengelige album til sin kanskje største salgssuksess. Meget mulig at mange investerte i albumet på bakgrunn av den lyse «Love Song» og uhyggelig vakre «Lullaby», men da fikk de med på kjøpet ti spor som ikke frir til den tilfeldige lytter.

Vi snakker om et album som kan være vanskelig å bryte ordentlig gjennom og gjøre seg til venns med; ikke fordi musikken i seg selv er så vanskelig – men fordi det hele er så massivt og mer fundert på stemninger enn på melodier. Den dystre monotonien kan muligens føles kvelende og lite engasjerende ved første lytt, men «Disintegration» er ved nærmere bekjentskap vel så vakker som den er dyster. For selv om albumet inneholder flaggermus og mørke, så rommer det også skimrende farger og sommerfugler. Selv klarer jeg aldri helt å avgjøre om albumet er en mørk, fuktig kjeller eller en dyp, grønn skog – og nettopp i det grenselandet ligger nok mye av albumets appell for meg.

«Disintegration» er et fint eksempel på et album som må høres som en helhet

De til dels langstrakte komposisjonene avløser hverandre nesten umerkelig og overflødiggjør langt på vei kuttenes individuelle titler. «Disintegration» er et fint eksempel på et album som må høres som en helhet, uten hensyn til enkeltspor. Selv det plutselig lysglimtet i form av et av bandets mest elskelige popøyeblikk – «Love Song» – lar seg ikke løsrive fra helheten; og om du ved lyden av den likevel skulle være tilbøyelig til å løfte hodet og skue opp – så griper påfølgende «Last Dance» umiddelbart tak og henviser deg igjen til den bedøvende, deilige monotonien. Men som nevnt; selv om albumet består av store deler goth og melankoli, er det noe varmt og vibrerende som finner vei ut og frem, og som redder platen fra å bli patetisk påtatt tristesse.

Like sikkert som at «Disintegration» tilhører bandets aller beste album, så er det en kjensgjerning at det krever noe av sine omgivelser for å fungere. For egen del kan det den ene dagen fremstå som noe av det kjedeligste jeg noensinne kan huske å ha hørt, for neste dag å være et euforisk, hinsides vakkert mesterverk. Demp lyset, ta en dram og tenk noen døsige tanker – akkurat da, i et slikt moment, er det «Disintegration» virkelig griper tak.

TRACKS

Plainsong / Pictures Of You / Closedown / Love Song / Last Dance / Lullaby / Fascination Street / Prayers For Rain / The Same Deep Water As You / Disintegration / Homesick / Untitled

Produsert av Robert Smith og David M. Allen

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments