Diesel And Dust

Midnight Oil, Diesel And Dust

Midnight Oil, Diesel And Dust
CBS, lp 1987

Mange husker 80-tallet som en rosa og smakløs drøm, med egosentriske og overfladiske mennesker, og har tilsynelatende glemt at det samme tiåret var preget av politiske konflikter som i dag er bare fjerne historiske minner. Det var en tid hvor kald krig, atomvåpen, apartheid, AIDS og ny kunnskap om hvor sårbart miljøet er, preget mange av datidens mest populære artister.

Siste halvdel av 80-tallet fortonte seg på mange måter som en eneste lang veldedighetskonsert. Det var ikke alltid helt klart hva pengene egentlig gikk til, men alle var skjønt enige om at det sikkert var noe viktig som sto på spill. Et slikt fokus skapte bevisste artister og et bevisst publikum, det ble viktig, riktig og politisk korrekt å være politisk orientert og å velge sine idoler i henhold til hvilke verdier disse stod for. Høres ut som 70-tallet? Mulig det, men det var slik 80-tallet post-Live Aid fortonte seg for mange av oss som slet gymnaset i disse årene.

Australske Midnight Oil platedebuterte allerede i 1978, og hadde gjennom alle år laget politisk rock uten å få oppmerksomhet andre steder enn i hjemlandet. Uten noe egentlig forvarsel brøytet de seg vei inn på det internasjonale markedet med singelen “Beds Are Burning” og albumet “Diesel And Dust”, og ble med det et av de navnene som i 1988 fremstod kredible og kommersielle på en og samme tid.

Smak på ‘Diesel And Dust’… en tittel som dufter og vibrerer

Foruten å inneha en av tidenes beste albumtitler (smak på ‘Diesel And Dust’… en tittel som dufter og vibrerer), så består platen av profesjonell, velprodusert og smart poprock som uavhengig av det tekstmessige innholdet er umiddelbar såvel som kommersiell. Uten overhodet å ligne på dem, så vekker Midnight Oil assosiasjoner til samtidens Simple Minds og U2. Trolig mest på bakgrunn av en noenlunde identisk politisk agenda, men også på grunn av det store, nesten overjordiske løftet når låtene tar av.

“Diesel And Dust” er et usedvanlig jevnt album, hvor hitsingelen “Beds Are Burning” (nummer 6. i England, 17. i USA) på ingen måte fremhever seg som det beste sporet. Selv plukker jeg “Sell My Soul” som albumets beste popspor, tett etterfulgt av den brummende og bassterke “Bullroarer”. Låter som “The Dead Heart” og “Dreamworld” er etter min mening også bedre låter enn den allsangvennlige “Beds Are Burning”. Nettopp albumets jevnhet og det at spor etter spor følger samme tempo og en temmelig identisk, litt stiv rytme, er det største ankepunktet mot “Diesel And Dust” som helhet.

Det blir litt lite variasjon i bandets uttrykk, og Midnight Oil avslører seg over et helt album som et band uten særlige overraskelsesmomenter. Albumets aller beste øyeblikk kommer derfor med “Put Down That Weapon”, en låt som bryter mønsteret som etableres på resten av albumet. På dette sporet klarer Midnight Oil å gjøre en låt med langt større stemningsmessig spennvidde enn det øvrige av materialet, og “Put Down That Weapon” har en ro og følsomhet som tillater den illevarslende teksten å komme til sin rett.

Vokalist Peter Garrett – som i hjemlandet er vel så mye politiker som musiker – preger i stor grad albumet med sin nasale, innstendige stemme. Hvorvidt man setter pris på stemmen eller ikke er nok en smakssak, men han har en stemme som helt klart er avhengig av bra materiale for å fungere – og ikke motsatt. For øvrig er det ikke stort å utsette på lyd eller fremføring, det er som nevnt velsmurt musikk som bærer preg av at bandet har laget plater og spilt sammen i en rekke år.

Det mest bemerkelsesverdige med “Diesel And Dust” – foruten at det er et fint, om enn noe monotont, poprock album – er hvor selvfølgelig det var å kombinere klare politiske holdninger med relativt lettfattelig popmusikk på denne tiden. Her er et band som med den største selvfølge tar velartikulerte standpunkt mot våpenkappløp, mot undertrykking av urbefolkning, for miljøvern, og mot kapital og storpolitikk – og som resultat selger store mengder plater på det internasjonale markedet. Tilbake i 1988 (platen ble utgitt i 1987) ble jeg like fort glad i “Diesel And Dust” som jeg ble lei det, og nå som jeg hører albumet om igjen så skaper det nok en gang engasjement. Med andre ord et album som har varig verdi, men som nok er best tjent med moderat bruk.

TRACKS

Beds Are Burning / Put Down That Weapon / Dreamworld / Arctic World / Warakurna / The Dead Heart / Whoah / Bullroarer / Sell My Soul / Sometimes / Gunbarrel Highway

Produsert av Warne Livesey og Midnight Oil

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments