Black Celebration

Depeche Mode, Black Celebration
Mute, lp 1986

Ved utgivelsen av «Black Celebration» hadde Depeche Mode ennå ikke bygget seg opp den respekten hos kritikere og musikkjøpere flest som de nyter i dag. I 1986 ble de fortsatt langt på vei ansett som lettvektere uten substans, men albumet «Black Celebration» medførte at mange skeptikere motvillig måtte innrømme at bandet tross alt hadde noe mer for seg enn bare å være leverandører av småpirrende hitsingler.

Nå vil jeg, og mange med meg, hevde at Depeche Mode alltid har vært i besittelse av kvaliteter langt utover de fleste av sine kolleger på hitlistene; men samtidig er det ikke noen tvil om at «Black Celebration» står som et vendepunkt i bandets katalog med hensyn til musikalsk modning. Her er et band som langt på vei er ferdig med de mest naive utslagene av synthpop, og som også har lagt flørten med industrielle elementer bak seg.

Fra den mørke, melodiøse innledningen med tittelkuttet – ‘Lets have a black celebration, black celebration tonight, to celebrate the fact that we’ve seen the back of another black day’ (jada, nesten pinlig pubertalt føleri; men det fungerer) og albumet ut er det en dyster-romantisk stemning som skapes.

Et nesten overraskende neddempet, intimt og nært album som presenteres

Med unntak for rytmesterke «Fly On The Windscreen» og den oppjagede, EBM-lydende «A Question Of Time» er det et nesten overraskende neddempet, intimt og nært album som presenteres. Spor som «Sometimes», «It Doesn’t Matter Two» og «World Full Of Nothing» er nesten som nakne skisser, spartansk instrumenterte med Gores lyse, vibrerende stemme i sentrum. Det kunne fort blitt kjedelig med så mange ‘ballader’ og spor i tempo medium, men Gore (som står ansvarlig for samtlige av komposisjonene) blomstrer for fullt på «Black Celebration» og leverer ikke ett éneste svakt spor.

Kombinert med bandets alltid tilstedeværende sans for de små, lekre arrangementsmessige detaljene – genistreken «Stripped» er eksempel godt nok – blir sluttresultatet et uhyre besnærende album. Det skal heller ikke glemmes at bandets hang til tvetydige tekster og diskrete seksuelle antydninger er med på å heve spenningsnivået; en på overflaten innsmigrende og uskyldig popsnutt som «Dressed In Black» blir nettopp på grunn av teksten noe mer enn bare en innsmigrende og uskyldig popsnutt.

For et band som alltid har levd av å lage umiddelbare poplåter så fremstår «Black Celebration» som et modig album. Men mest av alt lyder det som et selvsikkert album gjort av et band som vet at de nå har funnet den rette blandingen av musikalske ingredienser. I Depeche Modes diskografi står dette albumet som en milepæl; for det er her det Depeche Mode som skulle komme til å lage en senere klassiker som «Violator» (1990) finner sin musikalske form.

TRACKS

Black Celebration / Fly On The Windscreen / A Question Of Lust / Sometimes / It Doesn’t Matter Two / A Question Of Time / Stripped / Here Is The House / World Full Of Nothing / Dressed In Black / New Dress

Produsert av Gareth Jones, Daniel Miller og Depeche Mode