Same Old Scene
Roxy Music, Flesh + Blood
E’G, lp 1980
Roxy Music entret 80-tallet i revitalisert drakt og fullbyrdet med det en utvikling som kom til syne allerede året før. Etter at bandet hadde tilbragt et par år i opplag vendte de i 1979 tilbake med langt mer strømlinjeformet musikk enn tidligere i form av albumet «Manifesto».
Med «Flesh + Blood» sluttføres transformasjonen, og Roxy Music fremstår som leverandører av velsmurt, elegant popmusikk med ambisjoner om å tekkes den cocktail-nippende sofalytteren i like stor grad som den nonchalante løven eller løvinnen på dansegulvet.
Så profesjonelt og smakfullt utført at man tilgir enkelte innslag av svakere låterKjernen i bandet består på dette tidspunktet av kun Ferry, Manzanera og MacKay; men disse tre får førsteklasses hjelp av navn som Paul Carrack, Allan Schwartzberg m.fl. Trioformatet kommer trolig Ferry best til nytte; for der Roxy Music tidligere skapte mye av sin beste musikk på grunnlag av indre friksjoner, fremstår «Flesh + Blood» mest av alt som et soloalbum av Bryan Ferry. Det myke, innsmigrende lydbildet – som etterhvert har blitt umiskjennelig Ferry’sk – danner rammeverket for albumet, så profesjonelt og smakfullt utført at man tilgir enkelte innslag av svakere låter.
«In The Midnight Hour»
I god tradisjon etter Ferry som soloartist er også to av de beste sporene coverversjoner. Wilson Picketts «In The Midnight Hour» og The Byrds’ «Eight Miles High» glir begge gjennom filteret og kommer ut som noe tilnærmet originale Roxy Music-komposisjoner, men likevel ikke uten å miste følelsen av henholdsvis soul og hallusinerende psykedelia. Ellers føyer «Same Old Scene», «Oh Yeah» og «My Only Love» seg alle inn blant de aller ypperste låtene Ferry har skrevet, popmusikk av klasse velsignet med tidløs produksjon.
For meg står «Flesh + Blood» som det fineste eksemplet på bandets andre periode, for her aner man fortsatt en nerve og en rytmikk i tillegg til den silkemyke elegansen som omsvøper og er mer eller mindre altomfattende på «Avalon» (1982). Det finnes ikke noe utfordrende ved denne platen, den er blottet for spenningsmomenter, men det er likevel et klassisk album i kraft av låtmaterialet og den høye kvaliteten som preger alle ledd av produksjonen. Selv kan jeg vanskelig tenke meg et bedre lydspor enn «Flesh + Blood» til en solvarm, sen lørdag ettermiddag.
TRACKS
In The Midnight Hour / Oh Yeah / Same Old Scene / Flesh And Blood / My Only Love / Over You / Eight Miles High / Rain Rain Rain / No Strange Delight / Running Wild
Produsert av Rhett Davies og Roxy Music
