$\"Marillion\"$ <\/a>

Marillion<\/p><\/div>\n

[dropcap]M[\/dropcap]ange var de som trodde, og kanskje ogs\u00e5 h\u00e5pet, at punk og postpunk hadde tatt livet av symfonisk og progressiv rock for godt. S\u00e5 feil kan en ta, for Marillion ikke bare bygget sin musikk p\u00e5 arven etter 70-tallets pomp\u00f8se kunstrockere; de bragte den endog ut til de store masser.<\/strong><\/p>\n

Marillion ble dannet som Silmarillion, navnet er hentet fra J.R.R. Tolkiens «The Silmarillion», i Aylesbury, Buckinghamshire, England h\u00f8sten 1978. <\/p>\n

Bandet ble grunnlagt av trommeslager Mick Pointer og bassist Doug Irvine, i 1979 forkortet de navnet til Marillion og rekrutterte Steve Rothery p\u00e5 gitar og Brian Jelliman p\u00e5 keyboards. Denne kvartetten spilte i 1979 inn den instrumentale demoen «The Web» (en tittel som senere ble navnet p\u00e5 Marillions offisielle fanklubb), f\u00f8r de senere samme \u00e5r hentet inn skotske Fish (eg. navn Derek William Dick) som vokalist.<\/p>\n

De neste \u00e5rene bygget Marillion sakte men sikkert en solid tilhengerskare takket v\u00e6re iherdig konsertjobbing. I l\u00f8pet av denne perioden ble bassist Doug Irvine erstattet av Diz Minnett i 1980, som igjen forsvant til fordel for Pete Trewavas v\u00e5ren 1982. Samme v\u00e5r overtok irske Mark Kelly som ny keyboardist etter Jelliman.<\/p>\n

[pullquote-right]I leseravstemningen til musikkavisen Sounds tidlig i 1983 ble Marillion k\u00e5ret til \u00e5rets beste nykommer[\/pullquote-right]<\/p>\n

Plateselskapet EMI hadde notert seg Marillions store appell og oppslutning ute blant konsertgjengere, og skrev kontrakt med bandet sommeren 1982. Debutsingelen «Market Square Heroes» ble utgitt i oktober 1982, men skapte ingen stor furore med en 60. plass p\u00e5 den engelske singlelisten. Andresingelen «He Knows You Know» fra januar 1983 krabbet imidlertid til 35. plass og indikerte at Marillion var et band i ferd med \u00e5 skape seg fotfeste i publikums bevissthet. I leseravstemningen til musikkavisen Sounds tidlig i 1983 ble Marillion k\u00e5ret til \u00e5rets beste nykommer, og v\u00e5ren 1983 gikk debutalbumet «Script For A Jester’s Tear» helt til 7. plass p\u00e5 den engelske albumlisten. Etter flere \u00e5r i virksomhet presenterte Marillion seg gjennom debutalbumet som et usedvanlig ferdigutviklet band. Musikken, imaget og cover-\/plakatkunsten (utf\u00f8rt av Mark Wilkinson etter bandets eget konsept) skapte en helhetlig identitet og etterlot ingen tvil om bandets gjennomtenkte visjon.<\/p>\n

$\"Marillion\"$ <\/a>
Marillion<\/p><\/div>\n
I en tid da de klassiske progbandene fra 70-tallet enten l\u00e5 p\u00e5 kunstnerisk og kommersiell sotteseng eller utviklet seg i retning av kontempor\u00e6r popmusikk (Genesis og Yes), viste det seg \u00e5 v\u00e6re plass til et band som Marillion. F\u00e5 \u00e5r etter punkens oppr\u00f8r mot pomp\u00f8se og klassisk skolerte musikere i rocksammenheng, ledet Marillion an en progressiv minirevival sammen med band som Pallas og Pendragon. Noe urettferdig og lettvint ble Marillion av mange kritikere stemplet som rene Genesis-kopister. En viss sannhet var det dog i denne kritikken, ikke minst i forhold til at Fish’ stemme og ansiktsmaling f\u00f8rte tankene i retning av Peter Gabriel.<\/p>\n
H\u00f8sten 1983 fikk trommeslager Mick Pointer sparken, og med det var bare gitarist Steve Rothery tilbake av bandets originalmedlemmer. Andy Ward (ex-Camel) overtok trommestikkene for en kort periode innen Ian Mosley ble ny permanent trommeslager. Mosley var en erfaren musiker med fortid fra band som bl.a. Trace, Steve Hackett Band og Curved Air. Album nummer to – «Fugazi» fra 1984 – viste et band som beveget seg mot et hardere og mer moderne lydlandskap. I ettertid betraktes platen som et av Marillions svakere album, men i sin samtid \u00f8kte det – ikke minst p\u00e5 grunn av singlesuksessen til «Assassing» (nummer 8. i England) – bandets nedslagsfelt og fanbase. Ikke noe av Marillions fremganger i disse \u00e5rene kunne imidlertid forberede bandet eller media p\u00e5 den suksessen de skulle oppleve med tredjealbumet.<\/p>\n
[pullquote-left]»Misplaced Childhood» ble sommeren 1985 Marillions f\u00f8rste – og eneste – listetopp i England[\/pullquote-left]<\/p>\n
«Misplaced Childhood» (1985) er et godt, gammeldags konseptalbum som henter sin tekstmessige inspirasjon fra Fish’ egen barndom. Et sammensatt album rikt p\u00e5 variasjon, men likevel lett tilgjengelig. «Misplaced Childhood» ble sommeren 1985 Marillions f\u00f8rste – og eneste – listetopp i England, ikke minst takket v\u00e6re de fagre og romantiske singlene «Kayleigh» og «Lavender». Marillion erobret det meste av Europa med materialet fra «Misplaced Childhood», men USA klarte de aldri \u00e5 overbevise. «Misplaced Childhood»s 47. plass er bandets h\u00f8yeste plassering i USA, med to unntak («Kayleigh» som nummer 74. og livealbumet «Brief Encounter» fra 1986 som nummer 67.) er dette ogs\u00e5 Marillions eneste inntreden p\u00e5 amerikanske hitlister. «Clutching At Straws» (1987) opprettholdt delvis Marillions salgsmessige posisjon, men er et langt m\u00f8rkere album enn «Misplaced Childhood» og avsl\u00f8rte til det fulle at personen Fish slet med private problemer.<\/p>\n
Delvis som resultat av musikalske uoverenstemmelser og delvis som konsekvens av alkoholproblemer forlot derfor Fish bandet h\u00f8sten 1988. Det var heller ingen hemmelighet at Fish f\u00f8lte seg ukomfortabel med rollen som tiln\u00e6rmet popidol, etter bruddet med Marillion har han arbeidet som en stabil men langt mindre profilert soloartist. Fish sin sterke posisjon som tekstforfatter, vokalist og bandets ansikt utad gjorde at mange betvilte hvorvidt Marillion hadde livets rett etter hans avgang. De fire gjenv\u00e6rende medlemmene hadde dog ingen planer om \u00e5 gi opp, allerede i november 1988 var Steve Hogart (ex-Europeans) p\u00e5 plass som ny vokalist.<\/p>\n
$\"Marillion\"$ <\/a>
Marillion<\/p><\/div>\n
Hogart ble f\u00f8rst ansett som et noe underlig valg av ny frontfigur men beviste p\u00e5 «Seasons End»<\/a> (1989) at han hadde en stemme som kunne fylle tomrommet etter Fish. Singelen «Hooks In You» – en AOR-rocker som sparker – gjorde nok enkelte tilhengere litt usikre p\u00e5 hvilken kurs bandet kom til \u00e5 ta, men «Seasons End» demonstrerte at Marilion aktet \u00e5 utvikle seg musikalsk innenfor bandets allerede etablerte rammer. Platen solgte akseptabelt samtidig som det musikalsk tilfredsstilte de fleste av de mest nidkj\u00e6re tilhengerne. Utover 90-tallet mistet likevel Marillion grepet om det store platekj\u00f8pende publikum, og selv om album som «Brave» (1994) og «Afraid Of Sunlight» (1995) har en h\u00f8y stjerne hos mange, valgte EMI \u00e5 droppe bandet etter utgivelsen av livealbumet «Made Again» v\u00e5ren 1996.<\/p>\n
[pullquote-right]Selv om platesalget har sunket jevnt og trutt fremst\u00e5r Marillion i dag som et ekte kultband med en s\u00e6rdeles trofast og engasjert fanskare[\/pullquote-right]<\/p>\n
Etter avskjeden med EMI har Marillion valgt \u00e5 f\u00f8lge egen innskytelse og har langt p\u00e5 vei frigjort seg musikalsk og forretningsmessig. Der de kunne valgt \u00e5 repetere gamle suksessformler har de vist en beundringsverdig evne til \u00e5 f\u00f8lge instinktet og lage musikk p\u00e5 egne premisser uavhengig av trender eller hva mer konservative progfans kunne \u00f8nsket seg. Album som «Radiation» (1998) og «Marillion.com» (1999) henter vel s\u00e5 mye inspirasjon fra The Beatles, Radiohead og tradisjonell pop\/rock som fra den sekteriske progrocksjangeren. Selv om platesalget har sunket jevnt og trutt fremst\u00e5r Marillion i dag som et ekte kultband med en s\u00e6rdeles trofast og engasjert fanskare. Bandets offisielle hjemmeside st\u00e5r som eksempel til etterf\u00f8lgelse for mange andre band hva gjelder kontakt og interaktivitet mellom band og fans. I forbindelse med albumet «Anoraknophobia» (2001) vakte Marillion oppsikt i musikkbransjen gjennom \u00e5 invitere fansen til \u00e5 kj\u00f8pe albumet f\u00f8r det ble laget. P\u00e5 den m\u00e5ten skaffet de til veie kapital for \u00e5 skrive og spille inn «Anoraknophobia», innspillingen av «Marbles»<\/a> (2004) ble finansiert ved hjelp av samme metode.<\/p>\n
Marillions dager som superstjerner er for lengst talte – og kommer neppe noen gang tilbake – , men de beviser at det med kreativitet, vilje og egenr\u00e5dighet er mulig ogs\u00e5 for «gamle» band \u00e5 skape en nisje i dagens platemarked. Medlemmenes vedvarende h\u00f8ye aktivitetsniv\u00e5 gjenspeiles ogs\u00e5 i sideprosjekter som bl.a. Arena, Transatlantic og Steve Hogarts The H Group (eller bare «h», om man vil). <\/p>\n
[hr]<\/p>\n","protected":false},"excerpt":{"rendered":"
Mange var de som trodde, og kanskje ogs\u00e5 h\u00e5pet, at punk og postpunk hadde tatt livet av symfonisk og progressiv rock for godt. S\u00e5 feil kan en ta, for Marillion ikke bare bygget sin musikk p\u00e5 arven…<\/p>\n","protected":false},"author":2,"featured_media":10883,"comment_status":"open","ping_status":"open","sticky":false,"template":"","format":"standard","meta":{"footnotes":""},"categories":[455,3],"tags":[424,444,935,42,936,363,365,364],"_links":{"self":[{"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/posts\/10881"}],"collection":[{"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/posts"}],"about":[{"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/types\/post"}],"author":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/users\/2"}],"replies":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/comments?post=10881"}],"version-history":[{"count":1,"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/posts\/10881\/revisions"}],"predecessor-version":[{"id":10892,"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/posts\/10881\/revisions\/10892"}],"wp:featuredmedia":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/media\/10883"}],"wp:attachment":[{"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/media?parent=10881"}],"wp:term":[{"taxonomy":"category","embeddable":true,"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/categories?post=10881"},{"taxonomy":"post_tag","embeddable":true,"href":"https:\/\/www.indiestadt.net\/wp-json\/wp\/v2\/tags?post=10881"}],"curies":[{"name":"wp","href":"https:\/\/api.w.org\/{rel}","templated":true}]}}