Some Vague Desire
The Agnes Circle, Some Vague Desire
Avant!, lp/cd/digital 2016
Platedebuten «Modern Idea» fra 2015 så The Agnes Circle entre scenen for samtidens postpunk, en entre gjort med stor stil. Kort sagt kapslet EP’en «Modern Idea» så mye bra at The Agnes Circle straks ble notert blant de fremste navn å følge fremover. Med første fullengder i «Some Vague Desire» nå et par måneder gammelt og godt under huden, er det å konstantere at duoen fra London nesten lever opp til alle våre forventninger.
Florian Voytek (vokal, gitar, synth) og Rachael Redfern (bass) leverer med «Some Vague Desire» et ganske kompakt debutalbum, med åtte låter og av litt over tredve minutter i lengde. På dette har de utvilsomt finpusset og perfeksjonert sitt sound og i motsetning til «Modern Idea» – som forsøkte seg frem og hintet litt til både goth og shoegaze som garnityr til fundamentet i britisk postpunk / wave – er «Some Vague Desire» temmelig konsistent i uttrykk. Albumet som helhet vever et noe introvert lydbilde, mykt drømmende men samtidig frodig detaljert, musikk fremført med nedslåtte blikk. De rene linjene og nyansene av gråtoner er her presis slik omslaget sier, de skarpe kontrastene og de markerte hjørnene er her imidlertid i bare beskjeden grad.
Dette, denne samlingen rundt et klart definert uttrykk, fungerer et langt stykke på vei. Det vil si, det fungerer så lenge låtmaterialet er sterkt nok. De fire første kuttene – side A – er av standard så høy at de er en fryd å høre gjennom. Introduksjonen i «White Gate» setter tonen for albumet, støtene fra en ensom sirene som i tåke før The Agnes Circles sound folder seg ut. «White Gate» er konsis, en stemningsskaper av rang og den perfekte port inn mot hva som er platens sikreste stikk i form av «Porcelain». Med denne treffer The Agnes Circle blink, deres sørgmodig klagende toner går opp i en høyere enhet i samspill med melodi og refreng av kaliber pop løftet opp av bass og rytmikk som er egnet for klubb og dans. Så får det heller være at «Porcelain» kan minne i overkant mye om New Order, det forringer på ingen måte låtens kvaliteter.
The Agnes Circle
«Monument» og «Martial Love» har begge også tydelige melodier og glassklare riff, de oppleves tross sine jamrende hjerter å være oppløftende spor. Hvilket sender assosiasjonene i retning av The Smiths, spesielt «Martial Love» skylder nevnte band en slant. Hva disse to, eller rettere sagt alle de fire første, spor forteller, er at The Agnes Circle i sine beste øyeblikk kan det å kombinere postpunk / dark wave med konkret pop, det er faktisk lys og håp i de omgivelser av brutalistisk betong og nitriste blokker hvor Voytek og Redfern gjerne lar seg avbilde eller spiller inn video.
Det er derfor ergerlig å erfare at side B ikke lever helt opp til det nivå side A holder, det uten å si at noe er direkte semmert. Problemet er bare det at låtene flyter til dels over i hverandre, selv etter gjentatte lytt står et par av dem tilbake som bleke skygger av hva vi har lært at The Agnes Circle kan. De er alle pene, behagelige og vellydende, men mest dominerende er inntrykket av at de rett og slett savner et klart mål med hva de er og hvor de skal. Jo visst, «Underneath The Ivy» er slettes ikke å forakte og «Under Reason» har fine sekvenser, det er selvfølgelig fullt mulig å finne ting å glede seg over; allikevel er det ikke til å komme forbi at side B er en liten nedtur.
«Some Vague Desire» når altså ikke helt opp som et fullendt album, men hadde det vært en EP bestående av de fire-fem fremste kuttene ville den stått til høyeste karakter. Blandingen av et litt for ensartet lydbilde samt to-tre anonyme låter resulterer i at «Some Vague Desire» sovner hen gjennom siste tredjedel, sånn akkurat der hvor et album skal slå den siste definitive stift og hente seieren hjem. Nuvel, det er ikke så farlig, vi bare heller spiller side A om igjen og om igjen.
TRACKS
White Gate / Porcelain / Monument / Martial Love / Underneath The Ivy / Law Of Angels / The Crystal Flowers / Under Reason
Produsert av The Agnes Circle
