Slow Rain of Dust

Branches

Digitale kompilasjoner og serier er det mange av, de aller fleste til gratis nedlasting og god promotering av usignerte eller mindre kjente band og artister. “Sparkles In The Dark” er en typisk slik serie, håndtert av den italienske webzinen Darkitalia og med fokus på alle mulige mørke sjatteringer fra cold wave til neo folk, minimal synth til batcave.

Det ligger i sakens natur at slike samlinger ofte er ujevne opplevelser, “Sparkles In The Dark” – som nå er kommet til volum tre – er intet unntak i så måte, men de inneholder også (nesten) alltid gode og tidligere uhørte oppdagelser. Hvilket selvsagt er samlingenes funksjon. “Sparkles In The Dark Vol. 3” er atten spor fra nær og fjern, litt av hvert, noe veldig bra, noe mindre bra, pluss et par mer etablerte attraksjoner – bl.a. Schonwald og Selofan – som lokkerop.

Her, i denne omgang, skal i hovedsak markeres en honnør til åpningssporet. “Slow Rain Of Dust” av Branches er vidunderbar postpunk av stor atmosfære, eleganse og ikke minst deilig bass. Poengtert av Branches som å være første låt, første single, inn mot kommende album.

Slow rain of dust è il primo singolo del prossimo album.

Hvem er så Branches? En kvartett fra Messina, Sicilia bestående av Enrico Russo (vokal, gitar), Giovanni Scuderi (bass), Francesco Forestiere (keyboards, synth) og Giampiero De Francesco (trommer, trommemaskin). Hverken helt ferske eller pur unge, de har eksistert en stund men det tilsynelatende uten å skynde seg så veldig.

Branches albumdebuterte i 2006 med “Distance” og det tok hele ni år innen oppfølgeren “Old Forgotten Places” kom til verden i 2015. Begge platene er selvutgitte og begge demonstrerer Branches som et band med markant gjeld til britisk postpunk av diverse avskygninger. Branches nevner navn som Joy Division, Bauhaus, The Cure og The Sound blant sine forbilder; av disse navn er det nok The Sound som skinner tydeligst gjennom. Branches gjør sine saker med fin teft for melodier og stemninger samt balanserer gitar og elektronikk på smakfullt vis, fjorårets “Old Forgotten Places” er det best gjennomførte av de to albumene og absolutt verdt en lytt.

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments