The Spell of Beautiful Lies

Electro Spectre, Beautiful Lies

Electro Spectre, Beautiful Lies
Razgrom/Crab Key, cd/digital 2016

Stødige skritt fremover år for år har bragt Electro Spectre et stadig sterkere renommé som skapere av storslått synthpop. Det er likevel liten tvil om at duoen på langt nær har fått den kommersielle uttelling de fortjener. Mye mulig er de for dyktige for sitt eget beste, mye mulig bryr de seg ikke om å skrive hitlåter. Ting kan tyde på det sistnevnte.

To år etter flotte “Bullets & Desert Blooms” er Electro Spectre her med oppfølgeren og hva som er deres i alt femte album; og la det bare være sagt med en gang, med “Beautiful Lies” har Electro Spectre laget et virkelig lekkert album. Romantisk, tidvis nesten grandios – men alltid smakfull – synthpop av kaliber som hva dette album presenterer er heller sjelden vare.

Har funnet frem tryllestaven og drysser lag på lag av lyd, snedige detaljer og små taktskifter

Isak Rypdal, som er hovedansvarlig for arrangementer og produksjon, har funnet frem tryllestaven og drysser lag på lag av lyd, snedige detaljer og små taktskifter over de ni låtene “Beautiful Lies” rommer. De symfoniske tilsnittene er mange, strengene strykes, tangentene leker seg her og der ut i det ytre rom, små ekko av progressiv atmosfære kan høres, og jammen om ikke gitarer smyger inn ved et par anledninger. Tross dette gir “Beautiful Lies” i liten grad inntrykk av pompøsitet, “Beautiful Lies” er først og sist popmusikk. Om enn type barokk.

Electro Spectre kan dessuten skilte med en bemerkelsesverdig stilsikker vokalist i Alexander Bjørneboe. Som en Bryan Ferry, eller en Martin Fry, som en crooner hvis vokal er myk, varm og omfavner hele universet. Det drypper når Bjørneboe synger, av inderlig hjertesmerte, tårer og stearin i salonger svøpte i tyll og silke. En stemme som hånd i hanske for de melodier og stemninger Electro Spectre skaper, en stemme som i stort monn bidrar til at “Beautiful Lies” lokker frem assosiasjoner til the new romanticism.

Electro Spectre

Electro Spectre finjusterer de siste detaljer

I motsetning til “Bullets & Desert Blooms”, som er sammensatt av raskere og langsommere spor, har Electro Spectre med “Beautiful Lies” satset på en jevn flyt. Med få unntak holder albumet dempet puls hele veien gjennom, det er antydninger til avvik i “With The Devil At The Start” og “A Kingdom Alone” – som begge slekter godt og vel på Depeche Mode – , i disse høres hardere rytmer og generelt skarpere kanter. Direkte uptempo er imidlertid heller ikke disse, i det hele tatt er “Beautiful Lies” kjemisk renset for låter egnet til å starte festen.

Noe som kanskje vil være til aber for platens salgspotensiale er nettopp dette faktum at den mangler en definitiv hit, en låt som kan ta tet og huke inn de mange uinnvidde som garantert vil like og sette pris på “Beautiful Lies”. Selv for en – meg – som har gjort temmelig mange runder gjennom albumet den siste uken, er det vanskelig å plukke én eller to låter som utmerker seg. Alle og alt er mer eller mindre merkverdig bra, og i så måte er “Beautiful Lies” et album uten fillers. Det er en langsiktig styrke som album, men samtidig en kortsiktig kommersiell svakhet. Men om skal være, sånn akkurat nå er kanskje “The Human Stain” og “Strangesuit” de mest besnærende på en plate som oppleves å være en konseptuell helhet.

«Beautiful Lies» er musikk med potensiale til å nå langt utover den snevre menighet av typiske synth- / elektropoppere, mange med smak for smart og velorkestrert popmusikk vil trolig finne flust av gleder i mengdene av godlyd som er her. For min lille del er det ingen tvil om at et av 2016s desidert beste norske album allerede er levert i form av «Beautiful Lies».

TRACKS

The River / The Human Stain / Never Let Go / She Runs Again / With The Devil At The Start / Faith / A Kingdom Alone / Beautiful Lies / Strangesuit

Produsert av Isak Rypdal