Endless Party

Whispering Sons, Endless Party

Whispering Sons, Endless Party
Wool-E Tapes, cassette/digital 2015

Helchteren i Limburg, Belgia er helt sikkert ikke verdens navle, men det er fra der vinnerne av Rockrace 2015 stammer. Og nei, heller ikke her på bruket var det noen som kjente til Rockrace; en årviss konkurranse for band med tilknytning til universiteter og høyskoler i Brüssel. Som i år ble vunnet av Whispering Sons. Så vet vi dét.

Whispering Sons, navnet er hentet fra en låt av den danske trioen Moral tilbake i 1982, har eksistert i drøyt to år og har før utgivelsen av “Endless Party” bare en demoutgivelse å vise til. Den unge kvintetten – Fenne Kuppens (vokal), Kobe Lijnen (gitar), Sander Hermans (synth), Lander Paesen (bass) og Sander Pelsmaekers (trommer) – er inspirerte av navn som bl.a. The Chameleons, The Sound, Felt, And Also The Trees og The Cure; skimrende postpunk med små vink av shoegaze og psykedelia.

Så veldig originalt er det altså ikke; Editors, blant andre, har gjort stor suksess med tilsvarende formel. Whispering Sons virker imidlertid å gå direkte til kilden, og når sant skal sies høres de for en stor del ut som et autentisk band anno 1981-83. Det er faktisk mer ment som ros enn kritikk.

Evnen til å bygge veggen av lyd, selve atmosfæren, er ofte viktigere enn de konkret sterke enkeltkomposisjoner for å lykkes i den sjanger Whispering Sons befinner seg i. Den evnen har Whispering Sons, for her er et band som utvilsomt har hørt mye på sine forbilder og grepet essensen av disse for hvordan å skape berusende musikk. I vokalist Fenne Kuppens, hvis androgyne stemme kan oppfattes som dels ung, usikker og sårbar, dels dyp, tydelig og kraftfull, har Whispering Sons dessuten et kort som bidrar til å skille dem ut i mengden av band i tilsvarende farvann. Nico er et navn trukket frem av andre for å beskrive Kuppens’ vokal, og det er ingen helt ueffen referanse. Okke som, Kuppens stemme gjaller høyt.

Whispering Sons

Whispering Sons

Om lydbildet er viktig så skal det selvsagt også skrives noen låter av anstendig karakter, hvilket Whispering Sons så absolutt gjør gjennom de totalt seks kutt og tredve minutter “Endless Party” samler. De tunge, nesten symfoniske, toner som virvles inn med “Shadows” etablerer stemningen for “Endless Party”, dog ikke nødvendigvis takten. De fleste sporene holder i varierende grad høyere puls enn vakre “Shadows”, så som hektiske “Midlife” og vidunderlige “Time”. Med “Time” er Whispering Sons så tett omslynget The Chameleons at det grenser mot det komiske, den er det eksakt samme luftige panorama, det samme skjønne sound, som The Chameleons briljerte med. “Time” kunne, tror jeg, sneket seg rett inn og med på “Script Of The Bridge” (1983). “The Night” er mørkere, her er antydninger til gravsteiner, flaggermus og goth rock. Isolert hørt er “The Night” fin, men den bryter noe med utgivelsens helhet.

En favoritt på “Endless Party” kan imidlertid like gjerne være “Insights”, denne vel så preget av synth og tyngde som “Shadows” men uten sistnevntes tribal tromming. “Insights” drives av en monoton beat, en pumpende bass, dypt, dypt der nede, og skal tro om det ikke er akkurat her The Cure og deres “Faith” (1981) viser seg som klarest. Dette nevnt fordi Whispering Sons i intervju har fremhevet “Faith” – og tidligere nevnte “Script Of The Bridge” – blant tidenes fem beste album. Eller kanskje favoritten er “Wall”, den første låt av Whispering Sons jeg hørte og som umiddelbart spisset ørene. “Wall” er en triumferende avslutning, og like gjerne også en perfekt introduksjon.

Whispering Sons er et virkelig velkomment nytt bekjentskap sånn helt på tampen av året, et band det skal bli spennende å følge. Klarer de å beholde viljen, hjertet og autentisiteten som “Endless Party” flommer over av, er det bare et spørsmål om tid innen de vokser seg store i den europeiske undergrunn.

TRACKS

Shadow / Midlife / Time / The Night / Insights / Wall

Produsert av Koenraad Foesters

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments