Songs For The Dead

Magenta, Songs For The Dead

Magenta, Songs For The Dead
Cleopatra, lp/cd/digital 2015

Magenta er blant de navn som gjerne ligger i dvale en tid, for så med ett å våkne til liv igjen. Helt hva vi får er aldri sikkert å vite, ved forrige korsvei var det «Magenta Aus Norwegen» og norske tekster. Det føltes litt rart. Når de nå er tilbake igjen handler det om døden og engelske tekster. Det føles riktigere.

Med tyve år til og fra som konstellasjon er Magenta å regne blant våre veteraner, men «Songs For The Dead» er faktisk bare deres fjerde fullengder. Dette, samt det noe sprikende musikalske uttrykket, skyldes det faktum at Magenta er Anders Odden (Cadaver, Satyricon, Apoptygma Berzerk m.fl.) sin frisone. Eller hjertebarn. Et sted for å gjøre ting mellom de mange andre oppdrag, et sted hvor det ikke er så nøye om alt kan sjangerdefineres etter strenge regler. Ved siden av Anders Odden står Vilde Lockert Odden (vokal) som eneste faste medlem, i studio- og livesammenheng trår også andre krefter til.

Om «Songs For The Dead» har Magenta følgende å si:

The album is like a requiem and is a new birth for Magenta. It is the first album Magenta have done that they feel represent them fully as the kind of musical entity they want.

Hva som helt sikkert er; «Songs For The Dead» representerer, og mikser, alle de fasetter som Magentas tilhengere vet å verdsette. Det betyr tunge riff, synthpop, gothic rock og snitt av samples und industrie. Nesten alltid med vekt på de fengende passasjer, for Magenta er og har alltid vært en i all hovedsak melodiøs affære.

Magenta

The Magenta Family – Foto: Espen Ixtlan

«Songs For The Dead» er et slags konseptalbum, en samling sanger om de som har gått bort, kanskje ikke minst om de som gikk bort for tidlig. Et slikt utgangspunkt dekker bordet for mangt av dunkle og dystre stemninger, hvilket «Songs For The Dead» i høyeste grad oppfyller. Tilsvarende åpner mulighetene seg for utallige klisjeer, og ei heller på det nivå skuffer «Songs For The Dead». Her er både latinske requiems for de døde, Aleister Crowley, spøkelser og Pave Pius XII i mengder. Men det er helt i orden det, har man først deltidsstilling i bransjen goth hører slike rekvisitter med.

Fra den lille intro «Dance Macabre» – en lirekasse, et tivoli, en sjarlatan som lokker deg inn dit du helt sikkert ikke bør gå – og til siste tone i «Only Death Is Real», befinner det seg et jevnt over godt og variert album som tjener stort på å høres som nettopp et helhetlig album. «Songs For The Dead» er ganske enkelt bedre i sum enn i sine enkelte bestanddeler, uten at det betyr at her ikke finnes gode enkeltspor som står utmerket på eget skjelett. Ta «Die Young», eller «The Pentagram». «Die Young» er platens mest utpregede poplåt, pyntet med en liten duft av psych og folk. «The Pentagram» er dun- og fjærlett gothic metal, melankolsk og veldig fin. Ta «The Day I Died» om du foretrekker the catholic gothic way, alt i alt albumets kanskje vakreste låt.

La oss forresten ikke glemme «Ghost» (skrevet og sunget av Regine Lockert Odden, med Al Jourgensen (Ministry) og Stephan Groth (Apoptygma Berzerk) som gjester), euro- / elektropop av eminent kvalitet. Riktig god bubblegum sånn midt mellom alle de mørkere tonene. I forlengelse av «Ghost» kan dessuten «Mirror» plukkes frem som eksempel på tittel som er avhengig av helhet for å fungere. Alene fremstår «Mirror» som lite annet enn en stemning, en uferdig skisse. Sammen med «Ghost» blir «Mirror» et ekko, et speilbilde, av «Ghost».

Med «Songs For The Dead» viser Magenta at de fortsatt er å regne med, fortsatt holder sin egen lille nisje her hjemme. Gamle tilhengere vil neppe bli skuffet, nye generasjoner av sortkledte emosjonelle kan med fordel titte og høre hit heller enn alltid å løpe utenlands.

TRACKS

Dance Macabre / Im Paradisum / Die Young / All Year Long / Descending / Ghost / The Pentagram / Mirror / The Day I Die / Only Death Is Real

Produsert av Anders Odden

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments