Love Vigilantes

New Order

New Order, Low–Life
Factory, lp 1985

Midt i en tid, i et tiår, da øvrige av samme generasjon sliter, bryter sammen, mister musikalsk sans og samling, virrer seg inn i produksjoner og plater der i ettertid er som paranteser å regne; samler New Order sitt kanskje sterkeste verk.

Dét uten å hengi seg til radikale nyvinninger, ei heller ved å vektlegge de langstrakte lydkaskader som deres tolvtommere favnet; men ganske enkelt ved å gjøre noe så gammelmodig som å skru et kompakt, skarpt låtfokusert album. Åtte titler hvis fusjon av bandets musikalske arv med en stadig tiltagende grad av elektronisk pop gir en i sum bedre definisjon av New Order enn noe tidligere eller senere album i deres katalog. «Low–Life» er New Order i nøtteskall, perfeksjonert, det selv om de senere skulle komme til å vektlegge gitar litt mer her og andre ganger dance litt mer der.

«The Perfect Kiss» og «Sub–Culture» er albumets tydeligste eksempler på den mest poporienterte siden av New Order, det selv om ingen av de to tilhører bandets største hits (de gikk begge dog til #1 på den engelske indielisten). Vidunderlig elektropop hvor især «Sub–Culture» peker i retning de snart kommende «State Of The Nation», «True Faith», «Touched By The Hand Of God» m.fl. Som saken gjerne er med album vs. single og New Order, er «Sub–Culture» på album markant annerledes enn singleversjonen og opptrer i sammenheng med de syv øvrige spor som et naturlig albumkutt mer enn som en utpreget single.

Fra de innledende ekko av doom til de harvende riff ligger en udetonert tyngde

På den andre side av skalaen opererer «Sunrise» og «Elegia» i mørke, atmosfæriske, dels aggressive farvann. «Sunrise» gjenskaper mye av den underliggende metalliske klang som Joy Division kvernet på debutalbumet, fra de innledende ekko av doom til de harvende riff ligger en udetonert tyngde som band av tung skole ville dundret frem til melankolsk gothmetal. Tilsvarende, om enn i annen gate, ville instrumentale, skumt symfoniske «Elegia» i andres hender lett blitt omgjort til direkte pompøs musikk. New Orders lydbilde, skapt — og begrenset — av de fires instrumentelle ferdigheter / særegenheter samt Sumners gebrekkelige vokal, hindrer til enhver tid muligheten for å havne i det oppblåste. Selv der spirene til slikt utfall er på plass blir resultatet alltid ‘new ordersk’, et unikt sound som New Order aldri — uavhengig av hva de har forsøkt å gjøre — klarer å skjule.

Så også for «Love Vigilantes», en låt i konstruksjon noe nær en folksang, en sjømannsvise, med snitt av munnspill og på mange måter en atypisk komposisjon til New Order å være. Likefullt lyder «Love Vigilantes» så til de grader New Order; gitar, melodi, elektro med en liten ekstra vri. «Low–Life» som helhet følger hele veien en slik sti; variasjon i detaljer og fra ett spor til neste tilsynelatende tuftet på ulike innfallsvinkler. Til tross for det blir fasit et album som flyter sømløst, hvor hva som i bunn og grunn er fundamentalt umake titler som «Sunrise» og «Sub–Culture» spaserer naturlig hånd i hånd. Med slik, mye mulig ubevisst, metode er det at riktige solide album skapes. Album som en samlet enhet, ikke som en håndfull løsrevne spor.

Om det er low eller love, om det er det mørkere eller lysere av New Order som er din skål; «Low–Life» gir til beste noe av det beste fra og for begge sider. Men til syvende og sist er begge sider én og samme sak i tilfellet New Order, hvilket «Low–Life» på uanstrengt vis makter å illustrere.

TRACKS

Love Vigilantes / The Perfect Kiss / This Time Of Night / Sunrise / Elegia / Sooner Than You Think / Sub–Culture / Face Up

Produsert av New Order

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments