Yes and Love etc.

Pet Shop Boys, Yes

Pet Shop Boys, Yes
Parlophone, cd 2009

Forrige date med Tennant og Lowe, «Fundamental» (2006), ble en riktig fin kveld, en kveld som som fortsatt forsvarer regelmessige gjenhør. Tre år senere og nå tellende opp til Pet Shop Boys’ tiende studioalbum, ligger det derfor en forventning eller elleve og kribler.

«Yes» oppfyller flere av forventningene, men makter ikke fullt ut å fange sansene i like stor grad som forrige album. Mye fordi «Yes» er veldig lett på tå, fra A til — nesten — Å fokusert mot lettfattelig pop i stødig beat. Som kjennere vil vite, Pet Shop Boys’ genialitet ligger i dualiteten mellom fantastisk pop og det melankolske ironiske drag, hvilket er hva som gjør deres beste langspillere til noe mye større enn bare ei skive pop. «Yes» skyr langt på vei denne dualiteten, hektet på de direkte linjer som den er.

Her og der føles det endog som om lydbildet ruller på samlebånd og at Tennant / Lowe sitter i baksetet og bare observerer

Grupperingen Xenomania, av langt yngre generasjon enn Tennant og Lowe, styrer plugger og støpsler, hvilket de gjør med bra bravur i forhold til å vri Pet Shop Boys’ patenterte sound i akkurat passe retning tidsriktig kommersialisme anno 2009. Dog er ikke produksjonen spesielt spennende, her og der føles det endog som om lydbildet ruller på samlebånd og at Tennant / Lowe sitter i baksetet og bare observerer. Med det resultat at «Yes» alt i alt savner noe dybde, hvilket igjen betyr en følelse av at det med tid og stund neppe vil plassere seg blant de verk man gang etter gang vender tilbake til.

Pes for å lage et album gitt positiv vibe, altså? På ingen måte, nevnt kun for å peke på det faktum at «Yes» tidvis beveger seg mot hakket for selvfølgelig pop denne duoens kapasitet tatt i betraktning. For — til tross — «Yes» er for det meste fin stas, i det minste for oss som aldri vil forlate herrene Tennant / Lowe og holder deres katalog høyt i hevd. Egentlig, når sant skal sies, holder «Yes» jevnt over et nivå som hører det unaturlige til for artister av tilsvarende alder.

Direkte feilskjær kapsler «Yes» ikke, på sett og vis er albumet tilhørende de aller jevneste Pet Shop Boys har levert

Den fabuløse førstesingelen «Love Etc.» leder an, mye mulig i en klasse for seg. Men «All Over The World», «Beautiful People», «Did You See MeComing?», «Building A Wall» og «The Way It Used To Be» er alle fjonge prov på intakt treffsikkerhet, det selv om opptil flere av disse mangler den spissfindige tunge Pet Shop Boys elskes for. «King Of Rome» og «Legacy» står som de få eksempler på det vemodig orkestrale, hvilket de gjør på godt vis men uten helt å nå opp til det optimale. Direkte feilskjær kapsler «Yes» ikke, på sett og vis er albumet tilhørende de aller jevneste Pet Shop Boys har levert. Men som påpekt; platen — og jevnheten — savner som helhet det siste stikk av komplett magi.

Om forventningene kanskje ikke gikk helt i boks, den må uansett være temmelig sur og gretten den som ikke finner stor popglede i «Yes». Selv om de denne gang gir oss et verk av — mulig — mindre langvarig slitestyrke; Pet Shop Boys er fortsatt vitale og relevante i større spann enn hva flertallet noen gang har vært. Ja, betinget, men okke som et positivt ja.

TRACKS

Love Etc. / All Over The World / Beautiful People / Did You See Me Coming? / Vulnerable / More Than A Dream / Building A Wall / King Of Rome / Pandemonium / The Way It Used To Be / Legacy

Produsert av Brian Higgins og Xenomania

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments