The Boom Boom Bap

Scritti Politti, White Bread Black Beer
Rough Trade, cd 2006

Noen plater lider den vanskjebne å bli ignorerte. Ved uhell, som resultat av dårlig tid, eller grunnet rent rot. Kjøpt inn, gitt en kjapp lytt eller to, lagt til side. Etter bare få uker befinner de seg langt nede i stabelen av enda flere innkjøpte, for til sist å forsvinne i glemsel i hylle, stativ eller skap. Offer for overflod og luksus, får man kanskje si.

«White Bread Black Beer» ble innenfor disse vegger gjenstand for dette, først nå – ganske på en prikk to år etter utgivelse og anskaffelse – og etter en tilfeldig påminnelse, er albumet viet den omtanke det fortjente allerede i 2006. På høy overtid, for Scritti Polittis femte album er alene en aldri så liten begivenhet. Syv år siden forrige, atten år siden forrige der igjen. Scritti Politti, aka Green Gartside, gjør seg flid og har overhodet ingen hast.

«White Bread Black Beer» minner mye mer om «Songs To Remember» (1982) enn de tre øvrige album

«White Bread Black Beer» markerer en slags sluttet sirkel for Scritti Politti, igjen tilbake og hjemme på forholdsvis lille Rough Trade etter tur i den store verden på første klasse. Sluttet sirkel også fordi «White Bread Black Beer» minner mye mer om «Songs To Remember» (1982) enn de tre øvrige album. Spilt inn og produsert i Gartsides eget hjem preges «White Bread Black Beer» av den samme minimalisme som gjorde debutalbumet til en så klar, poengtert og fascinerende opplevelse. Fortsatt like sofistikert, detaljert og intelligent, men med større nærhet og intimitet enn de silkefine, studiofetisjistiske produksjonene «Cupid & Psyche 85» (1985) og «Provision» (1988).

Musikalsk står «White Bread Black Beer» der Scritti Polittis fundament alltid, om vi ser bort fra de aller første år ved tiårskiftet ’70/’80, har stått; eklektisk pop, hvit soul og r&b. Tydeligere enn tidligere er imidlertid innflytelsen fra årgangspop som The Beatles eller The Beach Boys; en myk bris fra sen 60s / tidlig 70s svever over det meste av «White Bread Black Beer». Få, om noen, av de fjorten kutt roper særlig høyt, lunet er like bedagelig behagelig som en riktig fin ettermiddag fri for bekymring og i hengekøye. Det skjer likevel mye i disse sangene og arrangementene, Gartside klekker som alltid fiffig pop full av underliggende (også på tekstsiden), geniale småknep. Den første overflatesødme skjuler så mye mer, møte for møte vokser albumet fra å være trivelig til å bli dypt hektende.

«The Boom Boom Bap», «Cooking» og «Petrococadollar» er en fin trio

Noen runder og lyttero kreves, men tar man den tid viser «White Bread Black Beer» seg som en varig følgevenn og på ingen måte mindreverdig Scritti Polittis tidligere utgivelser. Enkelte mer direkte kutt er her da også, «The Boom Boom Bap», «Cooking» og «Petrococadollar» er en fin trio som tegner albumets total momentant og øyeblikkelig. Som ekstra ess, tilflyter selvsagt Gartsides stemme. Godt og vel passert femti år, og mannen synger fortsatt som den gang han var tyve. Pur fløyel som kan smelte hjerter av stål, det er bemerkelsesverdig at en slik vokal uskyld kan holdes intakt etter så mange år.

Bedre sent enn aldri, og aldri bedre enn nå når det igjen er sommer, å hengi seg til «White Bread Black Beer». Mange var de rosende ord som ble albumet til del ved utgivelse, en faktisk nesten uhørt mengde ros for en artist som har vært utenfor det store syn i nærmere to tiår. Men hvert ord er sant, og hadde Scritti Politti vært navn av ung og fersk garde ville «White Bread Black Beer» blitt hypet mot høy himmel og inn i de tusen hjem.

TRACKS

The Boom Boom Bap / No Fine Lines / Snow In The Sun / Cooking / Throw / Dr. Abernathy / After Six / Petrococadollar / E Eleventh Nuts / Window Wide Open / Road To No Regret / Locked / Mrs. Hughes / Robin Hood

Produsert av Green Gartside og Andy Houston