4 Play Tour

The Cure, 4 Play Tour
4 Play Tour

The Cure, 4 Play Tour
Oslo Spektrum, 11.02.2008

Så satt vi der, tusener på tusener av tente småtroll stablet til tett oppunder taket. Vi forventet, og hadde ventet lenge på, hypnotisk godteri en helt vanlig, grå mandagskveld i hustrige Oslo. Og godteri fikk vi i mengder, så store mengder at det nær grenset mot orgie. Dog uten at den helt definitive orgasmen oppstod.

Det er seksten år siden The Cure sist var i landet – samme by, samme arena – , og siden den gang har bandet levert noen ganske få album og enda færre hits. At de på tross av dette solgte ut Oslo Spektrum før du rekker å si ‘just like heaven’, sier mye om The Cures evige status blant den store skare som fra tidlig eller noe senere av har fulgt dem. Finnes det i det hele tatt noen som har vendt dem ryggen etter først å ha blitt kjent med dem?

Jevnt over fungerte det fint med bare fire, men det skal ikke skjules at noen nyanser ble borte og at keyboards var savnet

Tett, massivt og forholdsvis øredøvende vil være et ganske greit riss av kveldens opptreden. Noen mente det ble vel høyt, men for oss som allerede er halvt døve etter utstrakt musikkforbruk gjennom mange år; var volumet vel og bra. Direkte god lyd vil man aldri kunne oppleve i Oslo Spektrum, men denne kvelden var lydkvaliteten helt akseptabel. The Cure som kvartett legger dessuten selv opp til dette volumet, for med bare fire mann i aksjon må det kvernes høyt for å frembringe den kompakte lydveggen som så ofte er The Cures fundament. Jevnt over fungerte det fint med bare fire, men det skal ikke skjules at noen nyanser ble borte og at keyboards var savnet.

Med tre timer og trettiseks titler rekker The Cure å samle mye av sitt store materiale fra 1979 og opp til i dag. Kanskje litt for mye. For i siste, av i alt tre, ‘ekstrarunder’ (som om ikke alt er vel planlagt), kommer det riktig gamle favoritter som egentlig skulle vært høydepunkter men mer blir som stappmett dessert. Ikke fra bandets side – for de gyver løs med en vilje som antyder at de gjerne kunne spilt to timer til – , men for deler av publikum som da er i en tilstand av temmelig kjørt. Det er selvsagt fullstendig urimelig å kritisere et band som vil gi valuta til de mange, og det er da heller ikke selve timeantallet som utmatter. Det er antallet titler som blir så mange, The Cure kunne gjerne malt mer og lengre på enkeltkutt enn hva de gjorde. Vektlagt et noe mindre utvalg og tatt disse helt ut, uten at det indikerer ønsker om en progressiv aften med syv låter på tre timer.

En mandag som allerede hadde vært lang nok kombinert med de menneskefiendtlige omgivelsene som Oslo Spektrum tilbyr, skal nok ta sin del av ansvaret for at denne mann ikke gikk fullstendig i fistel. For det var en fin kveld, det var herligheter på rad og rekke, og det var en fryd å se det godt voksne The Cure fortsatt være hva de alltid har vært. At Smith stadig ser ut som et skremsel og Porl Thompson dresser seg opp som transvetittutgaven av Uncle Fester, understreker inntrykket av at The Cure er i fin form og neppe vil fjerne seg på mange år ennå.

Følelsen av metthet forsvant dessuten fort, vel hjemme ble det The Cure til tidlig morgengry og tung tirsdag. Når de om seksten år er tilbake, håper vi datoen faller på en fredag.

SETLIST

Plainsong / Fashion Street / alt. end / The Walk / The End Of The World / Lovesong / A Letter To Elise / Pictures Of You / Lullaby / From The Edge Of The Deep Green Sea / Please Project / Push / Friday I’m In Love / Inbetween Days / Just Like Heaven / A Boy I Never Knew / Shake Dog Shake / Never Enough / Wrong Number / One Hundred Years / Disintegration / At Night / M / Play For Today / A Forest / Let’s Go To Bed / Freak Show / Close To Me / Why Can’t I Be You? / Three Imaginary Boys / Fire In Cairo / Boys Don’t Cry / Jumping Someone Else’s Train / Grinding Halt / 10:15 Saturday Night / Killing An Arab

guest
0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments