One Eyed Jacks

Spear Of Destiny, One Eyed Jacks
Epic, lp 1984

Kort tid etter Theatre Of Hates endelikt, etablerte vokalist Kirk Brandon og bassist Stan Stammers et nytt og ganske annet alternativ i Spear Of Destiny. Theatre Of Hate var nært tilknyttet postpunk og goth, et typisk barn av sin tid og generasjon. Med Spear Of Destiny var Brandon, som alltid har vært bandets ansikt og kaptein gjennom endeløse besetningsskifter, klar for å utforske mer personlige visjoner om hva og hvordan rock skal være.

«One Eyed Jacks», deres andre i rekken av studioalbum, demonstrerer over ti kutt hvor storslagne og ambisiøse Brandons musikalske tanker var. Med utgangspunkt i emosjonell rock i tettpakkede arrangementer, er det nesten ingen grenser for hvilke influenser og stemninger som lirkes inn i låtene. Arven fra den britiske postpunken, og punken før der igjen, skinner fortsatt gjennom; men hovedinntrykket er et band som forsyner seg av impulser fra hele rockhistorien.

«One Eyed Jacks» befinner seg sånn ca. midt mellom USA og England, hvor soul, blues, britisk folk og høylandsrock kjemper med og mot hverandre. Ved første øyekast tradisjonelle og heller konservative inspirasjoner, men beat i marsj og tribal, låter og arrangementer som rives mellom tungt drama og lyriske mellomspill og flørt med teatralske europeiske tradisjoner («Everything You Ever Wanted»), bidrar til at «One Eyed Jacks» så absolutt ikke er sedat vare. Selv en dose ska («Attica») er det gjort rom for, midt mellom den fascinerende, filmatiske «Forbidden Planet» og den vakre, symfoniske protestvisen som «These Days Are Gone» er.

Med seks mann i bandet blir det mye lyd; saksofon, orgel og ymse andre keyboards fyller alle hull som gitarene og rytmeseksjonen ikke makter å dekke; dog aldri for mye lyd til at ikke Brandons inderlige og tidvis eksepsjonelt gode vokal får lede låtene. The Waterboys lanserte på samme tid deres idé om ‘the big music’, «One Eyed Jacks» berører i sine mest dramatiske øyeblikk (kanskje spesielt hørt på «Don’t Turn Away» og «Playground Of The Rich») noe av det samme landskapet. Spear Of Destiny er dog mer uforutsigbare enn The Waterboys, for i ett og samme kutt sparres gjerne motsatser («Liberator», Thorogood møter punk og drama, «Playground Of The Rich», jazzpop på café smeltes med rockpatos) på et vis som for noen nok vil oppleves på grensen til kaotisk.

Det er ikke helt lett å bli klok på eller enig med seg selv om «One Eyed Jacks» er et hederlig godt album som forsøker på mye men delvis ender med å sprelle og sprike til alle kanter; eller om det virkelig er et veritabelt misforstått meisterwerk. Helst er det nok det første, men da av en slik karakterstyrke at det aldri kjeder. Så og si aldri. Singelen «Prisoner Of Love», som roper radio-kompromiss og snubler på feil side av slick, er albumets eneste tvilsomme moment. En outsider av et album, er muligens den beste og mest korrekte dom.

At Spear Of Destiny aldri klarte å krabbe opp i øverste kommersielle divisjon er, på bakgrunn av «One Eyed Jacks», ingen gåte. Til det blir det for mektig og for mye å gape over, for intenst og for vanskelig å stemple inn i sikker bås. Noe mer gåte er det at albumet fortsatt ikke, så langt vites, er å oppdrive på cd. I påvente av at den gåten skal løses, er det vel verdt å søke etter et pent bevart vinyleksemplar hos din lokale brukthandler.

TRACKS

Rainmaker / Young Men / Everything You Ever Wanted / Don’t Turn Away / Liberator / Prisoner Of Love / Playground Of The Rich / Forbidden Planet / Attica / These Days Are Gone

Produsert av Nick Tauber